Han vil meg så inderlig vel
Min venn som stadig er på meg og spør …
Tenker på meg, ikke på seg selv
Av omsorg, ikke fordi han må eller bør …
Uff så leit, sier han, det ordner seg nok …
En bekymret mine – noe jeg kan gjøre?
Over problemer, skal det ikke legges lokk
Om mitt traurige liv, vil han gjerne høre
Omsorg er rørende, om den er ekte …
Men er den nå virkelig det …
Noe var det, som, som min skepsis vekte
Noe jeg først ikke kunne se
Jeg undrer meg, hans interesse har dalt
Dalte, når livet mitt, ikke lenger gikk i stå
Hvorfor så interessert, når alt gikk galt …
Eller er jeg i overkant kritisk nå?
Kanskje, kanskje ikke, hva tror du?
Andres ulykke, er som egen fremgang …
Om det virkelig stemmer, er det ikke til å tru …
Alt i livet er relativt, et slags vellykkethets-arrangement
Står heller i sorg og motgang alene
Trenger ikke trøstes med falske ord
Utakknemlig holdning, vil du kanskje mene
Men det er ingen påstand, bare noe jeg tror …
Bader han i min elendighet
Unner han meg ikke fremgang og hell
Se det er noe jeg slett ikke vet
Og frykter, at jeg på andre, kjenner jeg meg selv …