Urettferdighetens vei

Jeg vandrer på urettferdighetens vei
Snubler, faller, feller en tåre
Ser mot himmelen, skriker NEI
Hvorfor Gud, er det meg du må såre?

Tror jeg er i bunnnen av bakken
Tenker— nå kan det ikke bli verre
Brått, nytt hardt slag over nakken
«Hva har jeg gjort» skriker jeg til vår herre

Men Gud svarer ikke, han gjør sjelden det
Kanskje ville han sagt, «det er en mening med alt»
En mening som ikke er lett å se
Når en ligger der i dritten, og har falt og falt …

Det er mørkt, vet ikke min arme råd
Skal jeg reise meg, eller si — det holder nå
Finnes det i elendigheten, en slags rød tråd
En grunn til å reise seg, fortsette å gå

Vet ikke hvor mye jeg orker å ta
Hvor lang er urettferdighetens vei?
Tester du meg gud, må jeg bevise at jeg er sta?
Finnes du i det hele tatt, har du en plan for meg?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *