Forsoning

De legger seg hver for seg, de to
Sa ord som såret, fatale ord
Først da støvet la seg, de begge forsto
At skaden de begge var påført, var stor

Når du sårer meg, ja så sårer jeg deg
Kun enige om en ting, den andres urett
Så da valgte de slagmarkens uforsonlige vei
På slik mark, flykter forsoning og vett

De legger seg hver for seg, de to
Skadet, med varige sår på minnet
Mellom dem, avgrunn, og ingen bro
Skaden påført, i et øyeblikks sinne

Broen kan bygges, men kun av de to
Tilgivelse er broens sement
Der brobyggere møtes, heter felles tro
Men forsoning er vanskelig, som kjent …

De to skal legge seg sammen igjen
De vil tilgi, men ikke glemme
Ikke glemme, hvor ord kan føre dem hen
«Takk og pris» sa forsoning, med spinkel stemme

Ugjenkallelige ord

Minnene velter innover meg
Jeg står i min barndoms hage
Vi var bestevenner, du og jeg
Vonde minner, umulig å jage

ordene jeg sa til deg …
hvorfor sa jeg dem?
Du så aldri mer min vei
Så ubegripelig, ond og slem

Du fant nye, men dårlige venner
De gjorde noe med deg
Vi gjør dumme ting, slikt hender
Men for deg, ble dette en ny vei …

Ser deg tidvis, du ser ikke meg
Nok med ditt, og koppen din
Får meg ikke til å gi penger til deg
Vil ikke frikjøpe samvittigheten min …

Jeg står i min barndoms hage
Her, hvor ordene en gang falt
Samvittigheten, vil for alltid gnage
Selv vinden, blåser bebreidende kaldt …