Jeg elsker deg hvisket hun

Jeg elsker deg, hvisket hun
Elsker deg, over alt på jord
Hun kjente pusten, fra hans munn
Glede, tenk å få være mor

Hun trakk inn den gode lukten av han
Kjente varmen, fra en liten hånd
En dag, vil du bl en stor voksen mann
Løsrevet, fra våre tette bånd

På egne vinger, skal du ut og fly
Kanskje bo, i et annet land
Langt borte, i en fremmed by
Fordi du kanskje, både vil, og kan

Litt trist å tenke på, men likevel godt
Godt, fordi det er slik det skal være
Tiden med deg, er lånt, ikke fått
Men før det, er det mye, du skal lære

Ikke lese, skrive, regne og slikt
Det kan skolen bedre enn meg
Men verdier, ballast, du får bruk for på sikt
Det er vel så viktig, på livets vei

Når vingene bærer og du tar farvel
Vil jeg kjempe mot tårer, og tape
Det er da skal jeg tenke, stolt for meg selv
«heldige meg, som flotte deg fikk skape»

Forsynt på livet

Visste det jo, men likevel …
Døden er trist, når den kommer
Livet vårt, for lengst på hell
Alvoret kom, forrige sommer

Visste det jo, men likevel …
Døden et punktum – så endelig …
Sluttet å puste, klarte ikke selv
Du hadde ikke mere å gi

Visste det jo, men likevel …
De slo av maskinen, takk for alt
Ved din seng sto jeg, helt for meg selv
Rommet, ble brått, fryktelig kaldt

Visste det jo, men likevel
Slutten, for lengst begynt
Heldige oss, som hverandre fant
Vi to, var kron og mynt

Visste det jo, men likevel …
Hvordan skiller man kron fra mynt
Du var min bauta, min påle, mitt fjell
Det er sent i livet, og jeg er forsynt

Unnskyld

Penger i banken, mye penger
Flott karriere, en opplagt suksess
Men penger, var slett ikke nok lenger
For lykkefølelsen, fulgte ikke med

Tid er penger, og penger tar tid
Tid, man må ta fra noe annet
Inni han herjet en voldsom strid
En strid, som gjorde han forbannet

Forbannet på egne gale valg
Valg som var gjort, til en altfor stiv pris
Fokuset var på kjøp og salg
Men pengene, blindet han, på et vis

At kona dro, var for så vidt greit
Deres samliv var bygget på sandgrunn
Men at ungene sluttet å ringe, var leit
Det markerte en absolutt bunn

En bunn, men og, et nytt fundament
Mer solid, ikke bygget på penger
For penger, er vaklevorent, som kjent
Noe han ikke stolte på lenger

Tar mot til seg, ringer, hjertet slår
Sier unnskyld, før stemmen brister
Blir overrasket, av svaret han får
Kjenner, at hele kroppen rister …

Aldri for sent å si unnskyld til noen
Et unnskyld er starten, men krever noe mer
Endring og handling, kan gjenskape troen
Bevis på at ordenes innhold skjer

Vi skal spole litt frem, han ble vekket i tide
En mislykket pappa, men en flott bestefar
De tapte år er nå lagt til side
Fokus på fremtid, ikke det som var …

Et av verdens fineste dikt

Et av verdens fineste dikt
Lagt i en skuff, ikke lest av noen
Hvem i all verden, kan finne på slikt
Bare en dikter, som ikke har troen

Aldri fornøyd, ble lagt blant de andre
I bunken med dikt, som «nesten holdt mål»
Perfeksjonismen, er det den vi skal klandre
Et dikt som aldri nådde sitt mål

Målet var å bli lest, bli sett
Kjenne på lykken, i det å bli likt
I dikterens skuff, lå de tett i tett
Med mål, om å ferdigstilles — på sikt …

Da dødsbo ble ryddet, ble diktet kastet
Diktet, vil aldri bli savnet
Vi burde vel kanskje dikteren lastet
Men nei, vi kjenner jo ikke navnet …

Hekta

Du kom til meg, bare måtte ha deg
Besatt, igjen og igjen
Tenkte – deg blir jeg aldri lei
Fikk deg anbefalt, av en venn

Du hadde rytme, du hadde glede
Alltid hatt sans for slike som deg
Som løfter meg, når jeg føler meg nede
I dagevis, bare deg og meg

Jeg tok deg med når jeg skulle trene
Du fikk meg til, å yte mer
Jeg er en rundbrenner, vil du nok mene
For en ny låt vil komme, du vet det skjer

kreft

Kreft heter han, og sorg er hans fag
En massemorder iblant oss
Dreper mange hver eneste dag
Intensiv forskning til tross

Kreft viser absolutt ingen nåde
Barn og unge, han tar dem alle
Skal terrorregimet hans få råde?
Hvem vil han inn, på dødsteppet kalle

Kreft, turer frem, gjør som han vil
Bare én som kan gjør han redd
Én som kan sette han helt ut av spill
Stoppe kreftceller i å bli spredd

Hans fiende er Forskning, en utdannet kar
Som jobber i mange land
Som svært gode resultater har
En flink og rettskaffen mann

Men forskning tar tid, og det vet Kreft
Under tidspress, han jobber på spreng
For redsel og sorg, har han nese og teft
Hver dag, får han nye i seng

Rundt sengene, står familie og venner
Kjenner på frykt, det er lett å se
Skal Kreft, igjen, ta en de kjenner
Kjære Gud, ikke la det skje

På kirkegården, står stenene tett
På graver, med liv, som endte for brått
Forskning sin jobb, er slett ikke lett
Det går fremover, men for noen for trått …

La meg være

Trøsten for ungdom er at det går over … En slitsom tid for mange. Usikkerhet, forventningspress, søk etter egen identitet. Jeg har jobbet med noen av dem, og ukens fredagsdikt er et lite innbrudd i hjernen deres

La meg være

La meg være, still ikke spørsmål
Nok med bare å overleve
Kast ikke ved på mitt angstbål
Vil være i fred, slutt å kreve

Isolerer meg, frykter hva folk vil si
Faller igjennom, i min mislykkethet
Spør meg ikke, hva jeg vil bli
Umulig å svare, når jeg ingenting vet

Orker ikke, dine «velmente» råd
Jeg er usikker, ikke dum
Har enda ikke funnet, mitt livs røde tråd
Jeg er ikke et regnestykke, med en sluttsum

Tiden jobber for meg, eller kanskje i mot …
Ikke vet jeg, vær tålmodig med meg
Mitt unge hode, er et kaotisk rot
Alt jeg vet, er at jeg ikke vil bli deg …

(Atle Øi)

Ubehagelig besøk

Det kom en kar, inn i vår slekt
Med splid og tårer i sekken
Hans ankomst var trist, men han hilste kjekt
Midt i blant oss han satt seg, den frekken

Gaver han hadde, i rikelig monn
Men gaver fulle av krutt
For i disse gaver, så var det sånn
At vennskap ble testet og brutt

Karen het Arv, og han lo da han dro
For splid var hans ønske og gjerning
Han rev over bånd, og sprengte hver bro
Ja han Arv var litt av en gærning

Igjen satt vi alle, med mer enn vi hadde
Av ting man kan kjøpe for penger
Men alle i slekten på sinnet var skadde
Nå snakker vi knappest lenger…

Ordenes forbannelse

Dårlig stemning, inntar rommet
Klamt grep, om oss som er der
Ord som er sagt
Er sagt – for alltid

Dårlig stemning, setter seg i veggene
Bederver oss, som er der
Ord som burde vært sagt
Ble ikke sagt – for alltid

Dårlig stemning, bosetter seg i huset
Innvendig forråtnelse, i oss som er der
Ord som ikke burde vært sagt
Ble sagt – for alltid

Dårlig stemning, rev huset
Drepte sjela, til oss som bodde der
Ord vi gjerne ville ha sagt
Kom aldri – for alltid