Du rykker stadig framover …

Det er for tiden stor pågang, vennligst vent
Du rykker stadig fremover i køen
Irritasjonen vokser, lunta er tent
Vil pælme hele kundesenteret, på sjøen

Trykk 1 for fakturaspørsmål, eller vent på svar
Tast kundenummer – 12 siffer – Nå
I bakgrunnen den eneste låta de har
Jeg skal plages, noe de lar meg forstå

Vi vil snart kunne hjelpe dem, si hva det gjelder
Jeg vil klage på en forbanna regning
Ikke har jeg bestilt noe av dere heller
Takk, vi har registrert ny-teg-ning

Du rykker stadig fremover i køen, vennligst vent
Jeg klikker snart, jeg lover
Hele kroppen dirrer, jeg er helspent
TA TELEFONEN FOR FAEN, sitter dere og sover

En halvtime senere kommer melding
«Kundesenteret er nå stengt»
Hat, forbannelse, jeg går ned for telling
Kjenner at noe inni meg blir sprengt …

Skulle ha sagt …

Så gikk du ut av tiden
Så altfor tidlig, og altfor brått
Tenker – kanskje jeg ser deg siden
Når jeg, min tilmålte tid, har fått

Da står du der kanskje, med åpne armer
Gir meg, verdens lengste klem
En tanke som trøster, en tanke som varmer
Unnskyld, skal jeg si, for at jeg ofte var slem

Jeg var slem, jeg vet det, jeg er lei meg
Du, av alle, som fortjente det minst
Du, som satt grenser, sa viktige nei
Min vrede, var din «gevinst»

Jeg såret deg, men du sto i det
Du visste, jeg senere ville forstå
Du skjønte at jeg, med tiden ville se
At du gikk opp spor, jeg senere, skulle gå

Bitterhet

Å være bitter er som å drikke gift og håpe at den du er bitter på skal dø …
Å tilgi er ikke å godta, men å gi slipp …

Bitterhet

Jeg vet jeg bør tilgi, for min egen skyld
Men bitterheten, har bosatt seg
Jeg mater den, med stadig påfyll
Den gnager og gnager seg inn i meg

Bitterheten gjør liten nytte
En voksende svulst, som krever plass
Vil bli kvitt den, vil jo meg selv beskytte
Men klarer det ikke, den blir der på trass

Hvorfor lot jeg deg bli, få slå rot
Hvorfor kaste bort gode år
Jeg burde gått videre, mobilisert mot
Ikke latt deg bli salt, i mitt sår

Det er kanskje for sent, jeg vet ikke
Etter hvert er du blitt, en del av meg
Det var sammen med deg, jeg begynte å drikke
Kanskje ender vi to, i en mørk, trist, blindvei …

Skirenn

Noen minutter i endeløs spenning
Sekundstrid, hvem trekker det lengste strå
To løpere, ekstrem tenning
Hvem vil først over målstreken gå

Vil «vi» vinne, være best igjen
«Vi», som er født i samme land
Idrettshelter, både kvinner og menn
Mot de aller beste, vi holder stand

Litt senere, jubel, seieren er «vår»
Tv-bilder, igjen og igjen
Andre nyheter, knappest vi får
Det har jo tross alt, vært skirenn …

Eventyr fra Asbjørnsen og Moe:
En jeger gikk engang i skogen; og så møtte han myrsnipen.
– «Kjære vene, skyt ikke mine barn!» sa myrsnipen.
– «Hvem er det som er dine barn da?» spurte jegeren.
– «De vakreste barna som i skogen går, det er mine!» svarte snipen.
– «Jeg får vel ikke skyte dem da,» sa jegeren.
Men da han kom tilbake, hadde han et helt knippe myrsnipeunger i hånden, som han hadde skutt.
– «Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da!» sa snipen.
– «Var disse dine?» spurte jegeren
– «jeg skjøt de styggeste jeg fant jeg.»
– «Å ja, å ja!» svarte snipen, «vet du ikke, at hver synes best om sine barn?»

Det var mine barn det, sa myrsnipa

Jeg ba deg så pent, ikke skyt dem …
Spar de vakreste, sa du – jeg skjøt de stygge …
Det var mine barn det, som aldri kom hjem …
De vil aldri, sitt eget rede få bygge

Jegeren ristet på hodet, og gikk
Myrsnipemammaens tårer trillet
De vakreste barn, er de en selv fikk
Fra skogen hørtes, den tristeste stillhet

(Atle Øi)

Så er det jul igjen

Jeg stopper opp, midt i et kjøpesenter
Et sted man ikke skal stoppe
Flytter meg ikke, bare står der og venter
I et mylder av folk, besatt av å «shoppe»

Blir skubbet, hører en sur kommentar
«Flytt deg for helvete, gå da din dust»
Forakt for meg, er alt de har
I maskineriet, er jeg som rust

Jeg er rust, passer ikke inn i mengden
Rust som forvitrer, som ødelegger bildet
Jeg flytter meg, står ikke imot i lengden
Endelig kvitt meg, forargelsens kilde

Julen ser ut til å gå i budsjett
Prognosene viser en positiv vekst
Fjorårets salgsrekord, knuses lett
Jeg er rusten i denne underlige kontekst

Jeg vet, det er jeg som er gal, ikke de
Det er de som er flertall, i demokrati
Jeg tenker – er det slik vi har valgt å bli
Jeg går ut av senteret, kjenner meg fri …

Jeg elsker deg hvisket hun

Jeg elsker deg, hvisket hun
Elsker deg, over alt på jord
Hun kjente pusten, fra hans munn
Glede, tenk å få være mor

Hun trakk inn den gode lukten av han
Kjente varmen, fra en liten hånd
En dag, vil du bl en stor voksen mann
Løsrevet, fra våre tette bånd

På egne vinger, skal du ut og fly
Kanskje bo, i et annet land
Langt borte, i en fremmed by
Fordi du kanskje, både vil, og kan

Litt trist å tenke på, men likevel godt
Godt, fordi det er slik det skal være
Tiden med deg, er lånt, ikke fått
Men før det, er det mye, du skal lære

Ikke lese, skrive, regne og slikt
Det kan skolen bedre enn meg
Men verdier, ballast, du får bruk for på sikt
Det er vel så viktig, på livets vei

Når vingene bærer og du tar farvel
Vil jeg kjempe mot tårer, og tape
Det er da skal jeg tenke, stolt for meg selv
«heldige meg, som flotte deg fikk skape»

Forsynt på livet

Visste det jo, men likevel …
Døden er trist, når den kommer
Livet vårt, for lengst på hell
Alvoret kom, forrige sommer

Visste det jo, men likevel …
Døden et punktum – så endelig …
Sluttet å puste, klarte ikke selv
Du hadde ikke mere å gi

Visste det jo, men likevel …
De slo av maskinen, takk for alt
Ved din seng sto jeg, helt for meg selv
Rommet, ble brått, fryktelig kaldt

Visste det jo, men likevel
Slutten, for lengst begynt
Heldige oss, som hverandre fant
Vi to, var kron og mynt

Visste det jo, men likevel …
Hvordan skiller man kron fra mynt
Du var min bauta, min påle, mitt fjell
Det er sent i livet, og jeg er forsynt

Unnskyld

Penger i banken, mye penger
Flott karriere, en opplagt suksess
Men penger, var slett ikke nok lenger
For lykkefølelsen, fulgte ikke med

Tid er penger, og penger tar tid
Tid, man må ta fra noe annet
Inni han herjet en voldsom strid
En strid, som gjorde han forbannet

Forbannet på egne gale valg
Valg som var gjort, til en altfor stiv pris
Fokuset var på kjøp og salg
Men pengene, blindet han, på et vis

At kona dro, var for så vidt greit
Deres samliv var bygget på sandgrunn
Men at ungene sluttet å ringe, var leit
Det markerte en absolutt bunn

En bunn, men og, et nytt fundament
Mer solid, ikke bygget på penger
For penger, er vaklevorent, som kjent
Noe han ikke stolte på lenger

Tar mot til seg, ringer, hjertet slår
Sier unnskyld, før stemmen brister
Blir overrasket, av svaret han får
Kjenner, at hele kroppen rister …

Aldri for sent å si unnskyld til noen
Et unnskyld er starten, men krever noe mer
Endring og handling, kan gjenskape troen
Bevis på at ordenes innhold skjer

Vi skal spole litt frem, han ble vekket i tide
En mislykket pappa, men en flott bestefar
De tapte år er nå lagt til side
Fokus på fremtid, ikke det som var …

Et av verdens fineste dikt

Et av verdens fineste dikt
Lagt i en skuff, ikke lest av noen
Hvem i all verden, kan finne på slikt
Bare en dikter, som ikke har troen

Aldri fornøyd, ble lagt blant de andre
I bunken med dikt, som «nesten holdt mål»
Perfeksjonismen, er det den vi skal klandre
Et dikt som aldri nådde sitt mål

Målet var å bli lest, bli sett
Kjenne på lykken, i det å bli likt
I dikterens skuff, lå de tett i tett
Med mål, om å ferdigstilles — på sikt …

Da dødsbo ble ryddet, ble diktet kastet
Diktet, vil aldri bli savnet
Vi burde vel kanskje dikteren lastet
Men nei, vi kjenner jo ikke navnet …