Sekundet som forandret alt

Den grusomme lyden av panser mot kropp
Et svev, før han treffer bakken
Jeg ser det i sakte film, uten stopp
Hører ropet, «FORSIKTIG MED NAKKEN»’

Ser at han lever, men rører seg ikke
Stemmer, kaos og sjokk
Vil løpe fra situasjonen, stikke
Men blir der, er stiv som en stokk

Han døde ikke – fra halsen og opp …
Hans liv er i stol med hjul
Fra halsen og ned har jeg drept hans kropp
Etter det har jeg levd i skjul

I skjul fra alles bebreidende blikk
I skjul for å straffe meg selv
Samvittighetens nålestikk
Kan aldri mer, føle meg vel

Har møtt ham, hans mor, hans far og søster
De har sagt at de tilgir meg
De er snille, gir meg ord som trøster
Men to til må tilgi, Gud og jeg …

Typisk

Typisk at bussen akkurat gikk
Typisk at jeg måtte glemme
Typisk at bare de andre fikk
«Typisk», med klagende stemme

Typisk, et ord en bør kvitte seg med
Ordet er som sement
Forventning om at noe galt skal skje
Og da skjer det jo gjerne, som kjent …

Sementen stivner, inne i deg
Typisk, et fastlåst ord
Typisk, er ikke en farbar vei
Nei «typisk», er et typisk blindspor

Kjenne på det at ingen vil ha deg

Begynte flott med fine ord
«Endring og nye tider»
For noen ble endringen veldig stor
For endring har mange sider

«Når en dør lukkes, åpnes en ny»
Trøst fra venner og kjente
Velmente ord, men de kjentes som bly
Angsten, hva har jeg i vente?

«Sparken» har fått et finere navn
Overtallig, er ordet
Min nye sjef følte neppe noe savn
Da han takket meg av, slik han gjorde

Bankene liker stabilitet
Familien har sine «krav»
«Tenk positivt, bla, bla», ja da jeg vet
Men ord, som meg ingenting gav

Døren bak meg slo brått igjen
Hvor var den som sto åpen?
Takk for din søknad, men alltid et «men»
«Nei» nummer hundre ble dråpen

Å kjenne på det at ingen vil ha deg
Er tungt for en som vil gi
Lett å velge en depressiv vei
Ned i tungsinn er det lett å gli

Men nedoverbakker har alltid en bunn
Du må dit, før det igjen går opp
Troen på det ga meg håp, og en grunn
Til å tro, ikke trykke på «STOPP»

Den nye jobben var slett ikke lett
Tøffere, mindre penger
Men jeg klarer meg, og legger meg mett
Og klage, det gjør jeg ikke lenger …

Konfirmanten

Veien blir til mens du går
Slik er det å bli voksen
Ta imot gode råd du får
Men tenk selv, og tenk utenfor boksen

Boksen er «slik må det være»
Boksen er tradisjonell
Av råd kan du mye lære
Men hva? – Ja, det velger du selv

Tenk utenfor boksen, tenk større
Tenk hvem vil du bli, og være
For å lykkes med det må du tørre
Gjøre valg, som kan virke sære

Du er voksen nå, konfirmert
Har fått vinger, og snart kan du fly
Først famlende, så avansert
Når du bommer, så prøv på ny

Din familie og dine venner
Vi vil alltid heie på deg
Vår lykkeønskning vi sender
Til deg, på din spennende vei

Tenk om vi visste

Tenk om vi visste alt som skulle skje
Tenk om vi satt på alle svar
Tenk hvor kjedelig livet da ble
Om vi visste, hvor allting bar

Selv om svaret var sol og suksess
Selv om absolutt alt gikk vår vei
Selv da, vil jeg ikke vite det
Uten usikkerhet, går jeg lei

Vi planlegger livet fra A til Å
Vi planlegger alt for å vite …
Vi planlegger veien vi tror vi skal gå …
Har vi virkelig skjønt så lite …

Livet – dødens venteværelse

Livet er langt, før det plutselig blir kort
Noe mange har erfart – og for sent forstått

Hva kunne de gjort om de visste det før
Mindre «skulle», «kanskje», «farlig» og «bør»

Mere «ja, hvorfor ikke» og «lev mens du kan»
Mindre «kanskje med tiden», den som rant ut i sand …

Men ord er nå ord, og dikt er dikt
Er det mål og mening, i å høre på slikt

Kanskje tryggere å leve, slik mange gjør
Der livet er tiden, det tar før man dør …

Forsoning

De legger seg hver for seg, de to
Sa ord som såret, fatale ord
Først da støvet la seg, de begge forsto
At skaden de begge var påført, var stor

Når du sårer meg, ja så sårer jeg deg
Kun enige om en ting, den andres urett
Så da valgte de slagmarkens uforsonlige vei
På slik mark, flykter forsoning og vett

De legger seg hver for seg, de to
Skadet, med varige sår på minnet
Mellom dem, avgrunn, og ingen bro
Skaden påført, i et øyeblikks sinne

Broen kan bygges, men kun av de to
Tilgivelse er broens sement
Der brobyggere møtes, heter felles tro
Men forsoning er vanskelig, som kjent …

De to skal legge seg sammen igjen
De vil tilgi, men ikke glemme
Ikke glemme, hvor ord kan føre dem hen
«Takk og pris» sa forsoning, med spinkel stemme

Ugjenkallelige ord

Minnene velter innover meg
Jeg står i min barndoms hage
Vi var bestevenner, du og jeg
Vonde minner, umulig å jage

ordene jeg sa til deg …
hvorfor sa jeg dem?
Du så aldri mer min vei
Så ubegripelig, ond og slem

Du fant nye, men dårlige venner
De gjorde noe med deg
Vi gjør dumme ting, slikt hender
Men for deg, ble dette en ny vei …

Ser deg tidvis, du ser ikke meg
Nok med ditt, og koppen din
Får meg ikke til å gi penger til deg
Vil ikke frikjøpe samvittigheten min …

Jeg står i min barndoms hage
Her, hvor ordene en gang falt
Samvittigheten, vil for alltid gnage
Selv vinden, blåser bebreidende kaldt …