Tomt for tårer

En ulykke kommer sjelden alene
Ulykker angriper ofte i flokk
Ser sitt snitt, når du ligger nede
Samordnet angrep, som skaper sjokk

Ulykker sniker seg innpå deg
Når du minst aner det, banker de på …
Du ser etter fluktruter, rømningsvei
Men innser, det er ingen steder å gå …

Tårene renner, men snart går du tom
Som en tørrlagt elv savner vann
Mister kontroll over tid og rom
Ditt følelsesliv står i brann

Tomt for tårer, innvendig brann
Ulykkesilden får herje fritt
Du kjemper imot, du gjør det du kan
Før branntomten kjølnes ned, litt etter litt

En ulykke kommer sjelden alene
Men trøsten er, at de en dag drar
For en ting, er alltid, på det rene
Og det er at livet, både gir og tar

Mann med ljå

Uten nåde, uten rettferd
Fant han seg den neste i rekken
Fjernet alt av menneskeverd
Ondskapsfulle drittsekken

Troen borte, håp forsvant
Visste utfall, ikke dagen
Kjempet ja, men drittsekk vant
Plantet svulsten inne i magen

Hastet videre, flere på vent
Effektiviteten, rå
Neste offer venter spent
Spent på dom, fra mann med ljå …

I seneste laget

Jeg så på displayet, du prøvde å nå meg
Gjentatte ganger, fikk ta det i kveld
Må innrømmes, ja, jeg var litt lei deg
Depresjon, depresjon, kun snakk om deg selv

Jeg ringte deg ikke samme kveld
Overskuddet var ikke der
Av og til har jeg nok med meg selv
Var jo andre, som og, sto deg nær

Dagen etter, i firetiden
Vil beklage, tregt svar, ikke vondt ment
Du svarte ikke, hverken da eller siden
Jeg ringte deg over et døgn for sent …

Baksnakketoget

Jeg sier min mening, har rygg til det …
Der jeg står bak feighetens mur
Der kan du meg hverken høre eller se
Om du visste hva jeg sa, ble du sur

Feighetens mur, er bak ryggen din
Snakker lavt, så du ikke skal høre
Mot subjektivt syn, og versjon som er min
Kan du absolutt ingenting gjøre

Når vi møtes, klistrer jeg på meg mitt smil
Unngår enhver konflikt
Jeg har min egen baksnakkestil
Jeg er trent, jeg er god på slikt …

Egen suksess er alltid det beste
Men andres motgang fungerer det óg …
Med bakholdsangrep skal jeg grepet feste
Du kan se på meg som et baksnakketog

Jeg, lokomotivet, kraftig som få
Men vogner bak, må jeg ha
Baksnakkevogner som hekter seg på
Noen faste, mens andre, litt til og fra

Toget som stadig øker i fart
Mens offer er uforberedt
Med mål om å treffe, tungt og hardt
Går bakholdsangrepene lett

Men baksnakking er ikke helt uten fare
Bak feighetens mur, kan jeg gå på en smell
Om du oppdager meg, hva skal jeg da svare
Da rammer min baksnakking, mest meg selv …

Skrytepaven

Skrytepaven, er en vi kjenner
En som er god i det meste
En plagsom type for sine venner
En som alltid skal være den beste

Skrytepaven tar mye plass
Bruker utestemmen sin inne
Får lyst til å senke han, bare på trass
For han fremprovoserer jo sinne

En skrytepave tar aldri fri
Alltid klar for å hevde seg selv
Om seg og sitt har han kun godt å si
Han er dyktig, der andre har hell …

Skrytepaven, han kjenner mange
Men svært få er virkelige venner
For skrytehistorier, kan fort bli for lange
Da forvandles en venn, til en han kjenner …

Men vet du hvor skrytepaven bor?
Beklageligvis, ofte i oss selv
Han er tidvis liten, og tidvis stor
Kanskje kjenner du han — litt for vel …

Talen som kom for sent

Min tale til deg, var vakre ord
Vakre ord om flotte deg
Om deg som venn, som kjæreste, mor
Om vår kjærlighet, og heldige meg

En tale fra hjertet, fra meg til deg
En tale, du skulle spare i minnet
Historien, om vår kronglete vei
Om hvordan vi klarte, hverandre å finne

Talen var lang, mange ord
Ord, om et langt liv sammen
Ord, om hvordan du satte spor
Hvordan du skapte familierammen

Ord, om lykke, i ulendt terreng
Ord, om hverdag og fest
Ord, om din samlende kraft i vår gjeng
Ord, som beskrev deg som aller best

Nesten ferdig, skriver mer siden
Urolig, du burde vært hjemme nå
Du som jo alltid passet tiden
Jeg har ringt, men svareren var på

Det ringte på døra, hvem er nå det?
Du glemte jo aldri nøklene du
For sent for besøk, gikk ut for å se
Du skulle vært hjemme før klokka sju

Beskjeden som endret alt for meg
Der sto hun, presten, med sorg i blikk
Fortalte om traileren som traff deg
Om den bråe slutten, livet ditt fikk

Et dødsbudskap, snudde alt opp ned
Vi to, ikke lenger — «vi»
Du min kjære, den heleste ved
Skulle sagt til deg før, alt jeg ville si …

Morsomt så lenge det varte

Hun fikk sin vilje, nok var nok
Uten håp, bare mye smerte
Kroppen skjult i en kiste med lokk
Men du la igjen, ditt hjerte

Ditt hjerte for hele familien din
Ditt hjerte for dine venner
Begravet, en sommerdag så fin
Alle var der, alle du kjenner

Vakker musikk, fantastiske ord
En verdig slutt, til ære for deg
I oss har du satt evige spor
For minnene taler for seg

Jeg smiler, du var slik en optimist
Ditt mantra – «det var morsomt, så lenge det varte»
Ja, jeg smiler, selv om dagen er trist
Det var typisk deg, det var slik du svarte

En halvflaske 60 prosen

Bygget på en historie fra en ansatt på Vinmonopolet, før selvbetjening ble innført.

Klokken er noen minutter på ni
Hver morgen, står han der, på vent …
Betjeningen smiler, vet han vil si —
«en halvflaske 60 prosent»

Han har stått der, hver dag, i 30 år
Alltid bestilt det samme
Uvisst, hvor mye mer tid han får
Før leversvikten vil ramme

Et liv som ikke ble slik han ville
Et liv der flaska ble alt
Venner,familie, alt gikk til spille
Fyllik, var det han ble kalt.

Eneste vennen som ble igjen
Var en flaske med 60 prosent
En trofast, men drepende venn
Men for han, noe trygt og kjent

En dag sto han ikke lenger og ventet
Leveren hadde ikke mer å gi
Måtte bryte seg inn, han ble hentet
Han kom aldri mer klokken ni …

Ånden i lampen

O herre, som gnir på lampen
Tre ønsker vil jeg deg gi
Jeg kvakk til, så inn i hampen
Hva i all verden skulle jeg si

Fred i verden sa jeg med en gang
Ånden ristet energisk på hodet
Har prøvd, men freden blir aldri lang
Jeg må først knekke Midtøsten kode

Da ønsker jeg meg, god helse til alle
Ånden lo rått, det kan du ikke få
Det skaper bare eder og galle
Skaper arbeidsløshet, må du forstå

Men hva skal jeg velge da, mon tro
Penger, sa ånden, det vil du vel ha
Penger er bra, men det har jeg jo
Han sukket – SÅ HVA VIL DU DA!!!

Jeg vet det, sa jeg, men ånden var lei
Jeg var redd han snart ville klikke
Jeg vil klare meg selv, uten hjelp fra deg
Okey, sa ånden, på tide å stikke

Jeg innså det, jeg må mestre selv
Ikke få servert, alt på et fat
Kjære lampeånd, du mente nok vel
Men det ufortjente, gjør meg kun trist og lat …

Desertørene

Jeg ga dem gode oppvekstvilkår
Jeg ga dem plassen de trengte
Jeg var deres base i mange år
Men det gikk ikke slik jeg tenkte

Først var det bare noen få som dro
Deretter ble det fler
Tok litt tid før jeg riktig forstod
At de ikke likte meg mer

I tusentall stakk de, hvert eneste år
Mens jeg sto skuffet igjen
I selvtilliten det skapte sår
Men jeg godtok det, smått om senn

Da de siste dro var jeg innstilt på det
Jeg gadd ikke si farvel
Dette fikser jeg fint, bare vent og se
Fra nå av – skal jeg klare meg selv

Jeg vet ikke hvor alle sammen dro
Et svar jeg nok aldri får
Jeg har klart meg utmerket, kan dere tro!!!
Desertører som kaller seg – HÅR