Tenk om vi visste

Tenk om vi visste alt som skulle skje
Tenk om vi satt på alle svar
Tenk hvor kjedelig livet da ble
Om vi visste, hvor allting bar

Selv om svaret var sol og suksess
Selv om absolutt alt gikk vår vei
Selv da, vil jeg ikke vite det
Uten usikkerhet, går jeg lei

Vi planlegger livet fra A til Å
Vi planlegger alt for å vite …
Vi planlegger veien vi tror vi skal gå …
Har vi virkelig skjønt så lite …

Livet – dødens venteværelse

Livet er langt, før det plutselig blir kort
Noe mange har erfart – og for sent forstått

Hva kunne de gjort om de visste det før
Mindre «skulle», «kanskje», «farlig» og «bør»

Mere «ja, hvorfor ikke» og «lev mens du kan»
Mindre «kanskje med tiden», den som rant ut i sand …

Men ord er nå ord, og dikt er dikt
Er det mål og mening, i å høre på slikt

Kanskje tryggere å leve, slik mange gjør
Der livet er tiden, det tar før man dør …

Forsoning

De legger seg hver for seg, de to
Sa ord som såret, fatale ord
Først da støvet la seg, de begge forsto
At skaden de begge var påført, var stor

Når du sårer meg, ja så sårer jeg deg
Kun enige om en ting, den andres urett
Så da valgte de slagmarkens uforsonlige vei
På slik mark, flykter forsoning og vett

De legger seg hver for seg, de to
Skadet, med varige sår på minnet
Mellom dem, avgrunn, og ingen bro
Skaden påført, i et øyeblikks sinne

Broen kan bygges, men kun av de to
Tilgivelse er broens sement
Der brobyggere møtes, heter felles tro
Men forsoning er vanskelig, som kjent …

De to skal legge seg sammen igjen
De vil tilgi, men ikke glemme
Ikke glemme, hvor ord kan føre dem hen
«Takk og pris» sa forsoning, med spinkel stemme

Ugjenkallelige ord

Minnene velter innover meg
Jeg står i min barndoms hage
Vi var bestevenner, du og jeg
Vonde minner, umulig å jage

ordene jeg sa til deg …
hvorfor sa jeg dem?
Du så aldri mer min vei
Så ubegripelig, ond og slem

Du fant nye, men dårlige venner
De gjorde noe med deg
Vi gjør dumme ting, slikt hender
Men for deg, ble dette en ny vei …

Ser deg tidvis, du ser ikke meg
Nok med ditt, og koppen din
Får meg ikke til å gi penger til deg
Vil ikke frikjøpe samvittigheten min …

Jeg står i min barndoms hage
Her, hvor ordene en gang falt
Samvittigheten, vil for alltid gnage
Selv vinden, blåser bebreidende kaldt …