Ånden i lampen

O herre, som gnir på lampen
Tre ønsker vil jeg deg gi
Jeg kvakk til, så inn i hampen
Hva i all verden skulle jeg si

Fred i verden sa jeg med en gang
Ånden ristet energisk på hodet
Har prøvd, men freden blir aldri lang
Jeg må først knekke Midtøsten kode

Da ønsker jeg meg, god helse til alle
Ånden lo rått, det kan du ikke få
Det skaper bare eder og galle
Skaper arbeidsløshet, må du forstå

Men hva skal jeg velge da, mon tro
Penger, sa ånden, det vil du vel ha
Penger er bra, men det har jeg jo
Han sukket – SÅ HVA VIL DU DA!!!

Jeg vet det, sa jeg, men ånden var lei
Jeg var redd han snart ville klikke
Jeg vil klare meg selv, uten hjelp fra deg
Okey, sa ånden, på tide å stikke

Jeg innså det, jeg må mestre selv
Ikke få servert, alt på et fat
Kjære lampeånd, du mente nok vel
Men det ufortjente, gjør meg kun trist og lat …

Desertørene

Jeg ga dem gode oppvekstvilkår
Jeg ga dem plassen de trengte
Jeg var deres base i mange år
Men det gikk ikke slik jeg tenkte

Først var det bare noen få som dro
Deretter ble det fler
Tok litt tid før jeg riktig forstod
At de ikke likte meg mer

I tusentall stakk de, hvert eneste år
Mens jeg sto skuffet igjen
I selvtilliten det skapte sår
Men jeg godtok det, smått om senn

Da de siste dro var jeg innstilt på det
Jeg gadd ikke si farvel
Dette fikser jeg fint, bare vent og se
Fra nå av – skal jeg klare meg selv

Jeg vet ikke hvor alle sammen dro
Et svar jeg nok aldri får
Jeg har klart meg utmerket, kan dere tro!!!
Desertører som kaller seg – HÅR

Brevet på bordet

Brevet som lå på bordet
Forklaringen, sannhetens øyeblikk
Svaret på det du gjorde
Hvorfor det gikk som det gikk

Hentet, lagt i en pose
Et sjokk, visste ingenting
Piller – overdose …
Rev av forlovelsesring

Kastet ringen ut i hagen
Raseriet traff meg brått
Kaster opp klumpen i magen
Burde jeg mer forstått?

Brevet – kun noen få ord:
«Unnskyld – jeg elsker deg –
Men nå forlater jeg denne jord,
fant ingen annen utvei»

Etterlot flere spørsmål enn svar
HVA – var hemmeligheten din
Hvem var det du egentlig var?
Du som lovet, å være min

Lammet, men klarte å reise meg
En blanding av sorg og sinne
Jeg valgte, og klarte, å tilgi deg
Vil bevare de gode år, i minnet

Besøker graven, kanskje du ser meg
Sier høyt til meg selv, «jeg har tilgitt deg»
Selv om du valgte den håpløse vei
Så tror jeg deg på, at du elsket meg

Sistemann slukker lyset …

Rapporten er tindrende klar
Miljøet er lagt på akutten
Tok knekken på det som var
Sakte, men sikkert mot slutten

Vår fremtid – en båt som er lekk
Mens vi står på, dekk og skåler
Fornektelse, skyver det vekk
Vi hører kun det vi tåler

Advarsler kom, men vi brydde oss ikke
Varmere, flott, vi slipper å fryse …
Dommedagsklokken, kan høre den tikke
Sistemann slukker lyset …

Fotball

“Av alle uviktige ting her i verden er fotball den viktigste”
– Pave Johannes Paul den 2

Fotball er håp
Fotball er glede
Fotball begeistrer -og fotball kan kjede

Fotball er filming
Fotball er sommer
Fotball er følelser -jævla dommer …

Fotball er sanger
Fotball er vold
Fotball er vennskap – lojalt samhold

Fotball er lek
Fotball er «vi»
Fotball er kunst – tidvis magi …

Fotball er vilje
Fotball er stang
Fotball fortvilelse – gang på gang …

Fotball er tro
Fotball taktikk
Fotball er jubel – i krysset den gikk …

Fotball er hjerte
Fotball er vennskap
Fotball er skuffelse – bittert tap

Fotball er livet
Fotball, en gave
Fotball uviktig? – helt feil, Pave

La humla suse

Endelig sommer, ferie og fri
Av solstråler lar jeg meg ruse
De treffer pannen, snart vil det svi
Godt å la humla suse

Sommerpils, en softis med strø
Barbeint med sand mellom tærne
Sommerlukten av solkrem og sjø
Sukker og melk på bærene

Dunk, dunklyden, fra en snekke
På sjøen er alle på hils
To gutter ser etter jenter å sjekke
Fått selvtillit av noen pils

Avisene er rene grønnsaksdisker
Agurknyhetene flommer
På radioen spilles sommersvisker
Herlig normalt, det er sommer

Lang lang rekke …

Så er det kveld igjen
Ikke snakket med noen
Ikke en eneste venn
Hun har mistet gnisten og troen

De ringte lenge, men ga opp til slutt
Angsten tok overhånd
De sa hun var blitt så fjern og mutt
Det ender jo gjerne sånn

Hun ville så gjerne, men maktet ikke
Psykisk syk som de sa
Grodde fast hjemme, umulig å rikke
Hvor var helsevesenet da?

Hun rykket frem på ventelisten
En plass eller to hver uke
Men fortere enn det, sluknet gnisten
På listen «alvorlig sjuke»

De fant henne mandag, vært død en stund
I begravelsen var det ikke mange
Ut av listen rykket hun
Den altfor, altfor lange …

Ingen å miste

Jeg vil ikke dø pappa, vil ikke – nei!!!
Så mye jeg ikke har gjort
Hvorfor har Gud valgt akkurat meg
Jeg vil ikke dø så fort

Hva kan man svare, finnes det ord
En gutt som knapt har fylt elleve
Fortelle et barn at han aldri blir stor
Stemmen min begynner å skjelve

Jeg holder hans hånd, så fast som jeg kan
Jeg klarer ikke å svare
Øynene våre er fylt med vann
Kjære Gud, han kan du vel spare

Jeg ba og jeg ba, men Gud lyttet ikke
Et mirakel som aldri kom
Jeg husker så godt, det skremte blikket
Siden da, har jeg vært helt tom

Må skjerpe meg, være en klippe
Familien trenger meg nå
Livredd, jeg har ikke råd til å glippe
Må gi energi, ikke få

Nå hviler du fredelig, under en sten
En sten blant mange andre
I meg har sorgen skapt varige mén
Jeg er sint, men har ingen å klandre

Ingenting kan, eller vil bli som før
Hadde tre barn, men ingen å miste
Hvorfor Gud, gjør du slik som du gjør
Finnes noen mening, i dette triste?

Det sies at tiden leger sår
Har min tvil, men det gjenstår å se
Gråter ved graven din, der jeg står
Og til Gud har jeg sluttet å be …

Sovnet for alltid

Ser på bilde, lenge siden
Bilde ifra unge år
Mye skjedd i mellomtiden
Rare klær og snodig hår

Blikket våkent, litt naiv
Uferdig, men klar for alt
Pågangsmot og masse driv
For hverandre, var vi alt

Fremtiden, var lys for oss
Kjærlighet, i begges blikk
Jeg fra Hamar, du fra Moss
Ikke mye tid vi fikk

Ringte på, og der sto presten
Dødsbudskapet tungt som bly
Hørte starten, ikke resten
Ramlet fra min rosa sky

Utad taklet jeg det bra
Sorgen skjult bak smilemaske
Men bak masken, sjelden glad
Lykkepiller, knaske, knaske …

Sovnet mens du holdt i rattet
Du var trøtt, men ville hjem
Sorgen ikke til å fatte
Skjebnen, valgte å være slem …

Dagen derpå

Våkner med dundrende hodepine
Husker, men slett ikke alt
Minnes en kvinne, tror hun het Line
Erindrer, jeg snublet og falt

Vet jeg har kranglet, men ikke med hvem
Husker en dum kommentar
Tok jeg en taxi, gikk jeg hjem?
Hvor er bankkortet, glemt i en bar?

Ser på mobilen, snakket med flere
Om hva, nei det har jeg glemt
I mitt minne dukker det stadig opp mere
Gruff som helst bør bli glemt …

Er voksen nå, burde ha lært
Men stadig, går jeg på en smell
Vet jeg har sagt mye dumt og sært
Fylleangst fra gårsdagens kveld

Brekker meg, svetter, aldri mer
Dette er siste gang
Har sagt det før, men så skjer det som skjer …
Denne søndagen her blir lang …

Dagen derpå, har vært der før
Ikke én gang, nei sikkert noen hundre
Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør som jeg gjør
Er jeg dum? Tja – man kan faktisk undre …