Slekt og slikt

Slekter skal følge slekters gang
Stafettpinnen mellom generasjoner
Som en vakker og uendelig sang
Hvor alle i familien, er forskjellige toner

De gamle var unge, og de unge blir gamle
Vi lager alle stien, som de etter oss skal gå
Støtter hverandre, for å unngå å ramle
En tid for å gi, en tid for å få

Familiebånd, binder oss sammen
Som et kunstverk, vi sammen har malt
Vi er motivet , familien er rammen
«Samhold» heter bildet, er jeg blitt fortalt

Slekter skal følge slekters gang
Noen humper på veien betyr ingenting
Nye vers skal komponeres, til slektens sang
For slekten skal videre, ikke gå i ring

Vi er ledd i lenken, som gir slekten kraft
I medgang og motgang skal vi sammen stå
Samhold, for hva er en spade uten sitt skaft
Bærebjelke for generasjoner, som vil komme og gå

Snart slipper du hånden min

Ordene virker ikke lenger
De er brukt opp, du gikk lei
Det er ikke orden du ikke trenger
Det er det at de kommer fra meg

Kraften i masende ord forsvinner
Du blokkerer, vet hva jeg skal si
Alt er sagt, men jeg påminner og påminner
Du trenger meg, men vil og være fri

Jeg må slippe taket, så godt jeg kan
Det er ditt liv, min erfaring er ikke din
Snart er du, en selvstendig voksen mann
Snart slipper du hånden min …

Takk for en hyggelig kveld

Takk kjøre venner, for en nok en hyggelig kveld
Takk kjære venner for mat og drikke
Å få være deres venner, må kalles hell
Bare synd klokken valgte, å så alt for fort tikke

Ja slik er det som kjent, i godt lag
Minuttene og timene, de bare fløy
Denne lille hilsen, er en takk for i dag
Ser frem til neste gang, og mere gøy

En drøm

Jeg har en drøm jeg følger
Drømmen om å våge, før det er for sent
Kanskje må jeg leve, med risikoens følger
Men skal livet være lett, var det slik ment?

Jeg har en drøm jeg tror på
Kanskje fører den til et sted jeg ikke vil
En må våge, om en svaret skal få
Tørre å feile, kanskje aldri få det til …

Har en drøm, som ikke lenger er en drøm
Det er gjort, det er gjennomført, jeg måtte det
Gikk til helvete, le gjerne av meg og døm
Jeg kan leve med, at det ble som det ble

Følger drømmen din med i din kiste
Vil den råtne på rot, når du selv går bort
Forble det en drøm, du var for redd for å miste …
Skal du angre, så gjør det på noe du har gjort …

Rett til å klage …

Hvem var det som lovet deg lykken?
Hvem var det som hevdet at livet er lett?
Hvem ga deg den forbannede klagekrykken?
Hvem ga deg retten til alltid å bli sett?

Hva er så urettferdig, fortjener du mye mer?
Hva er det du sammenligner deg med?
Hva er det av verdens fattigdom du ikke ser?
Hva er det som gjør at nettopp du så fryktelig led …

Hvor vil du med klager og følelse av urett?
Hvor vil du rette din klage, og til hvem?
Hvor mye skal du få, før du takker og er mett?
Hvor ofte hjelper du, de som ikke engang har et hjem …

Når skal du slutte å klage din nød?
Når skal du vise din takknemlighet?
Når skal du takke for at du lever og ikke er død?
Når tar du innover deg, dette som du egentlig vet …

To kompiser

To kompiser

Vi vokste opp sammen, du og jeg
Du alltid foran, jeg tett bak
Du, den modige, i motsetning til meg
Nysgjerrige på jenter, vi hadde samme smak

Du var den ivrige, ville utforske verden
Jeg manglet selvtillit, sa «ro deg ned»
Du fleipet, kalte meg — pysa og «nerden»
Sammen om det meste, debuterte samme sted

Du, fornøyd og tilfreds med debuten
Jeg, syntes nok det gikk alt for fort …
Det skjedde på sofaen, inne i stuen
Hun var blyg, det var jeg og, vi sa ikke stort

Det ble flere etter henne, likte mange vi så …
Umettelige, tok nesten alle vi fikk
Du fikk kallenavnet — «store stå»
Alt vi opplevd sammen, jeg og min pikk …

Nett-troll

Sterke meninger og uidentifiserbar
Latterliggjør, med uforskammet språk
Bak tastaturet, en litt stusslig kar
Som uten konsekvenser, ypper til bråk

Meninger, om alt og ingenting
«kildefakta», uten troverdighet
Sprer sine meninger, rundt om kring
En ureflektert fyr, som alltid best vet …

Sårer men bryr seg nok lite om det
Er nok selv såret, må på andre ta igjen
Trist at livet hans ble som det ble
For hvor bringer slik «kloakkgalle» han hen?

For sent

Bråsint, det ble storm i et vannglass
Det ble høns av en eneste fjær
Ord ble kritikk, og unødig krass
Vi to, som sto hverandre så nær

Jeg sa unnskyld, det var ikke nok
Du ville ikke la meg reparere
Mine feilvalgte ord angrep deg i flokk
Denne gangen orket du ikke mere

Jeg lover, vær så snill, skal skjerpe meg
Mine unnskyldningen nådde ikke frem
Kan vi møtes, snakke sammen — svaret var nei
Brått flyttet du ut av vårt felles hjem

Historie nå, du traff en ny
En som bedre håndterer ord
En som ikke fyller sine ord med bly
Skyter, og treffer, mentale blodspor …