Nett-troll

Sterke meninger og uidentifiserbar
Latterliggjør, med uforskammet språk
Bak tastaturet, en litt stusslig kar
Som uten konsekvenser, ypper til bråk

Meninger, om alt og ingenting
«kildefakta», uten troverdighet
Sprer sine meninger, rundt om kring
En ureflektert fyr, som alltid best vet …

Sårer men bryr seg nok lite om det
Er nok selv såret, må på andre ta igjen
Trist at livet hans ble som det ble
For hvor bringer slik «kloakkgalle» han hen?

For sent

Bråsint, det ble storm i et vannglass
Det ble høns av en eneste fjær
Ord ble kritikk, og unødig krass
Vi to, som sto hverandre så nær

Jeg sa unnskyld, det var ikke nok
Du ville ikke la meg reparere
Mine feilvalgte ord angrep deg i flokk
Denne gangen orket du ikke mere

Jeg lover, vær så snill, skal skjerpe meg
Mine unnskyldningen nådde ikke frem
Kan vi møtes, snakke sammen — svaret var nei
Brått flyttet du ut av vårt felles hjem

Historie nå, du traff en ny
En som bedre håndterer ord
En som ikke fyller sine ord med bly
Skyter, og treffer, mentale blodspor …

Blir som det blir, eller?

Jeg savnet deg da du var i live
Jeg savnet deg da du gikk bort
Alle tankene jeg prøvde å skrive
Alle ordene, fargelagt i sort

Prøver å ikke dømme for hardt
Du, var et produkt av din tid
Oppvokst i annet terreng, annet kart
En mann var en mann, rustet til strid

Tiden forandret seg raskere enn deg
Ville endre omgivelsene, ikke deg selv
For sikkerhets skyld sa du heller nei …
Om det var et klokt valg? … vel vel …

Sorte ord gråner, blir med tiden kanskje hvite
Det hjelper å reflektere, få ting på avstand
Å klamre seg til fordømmelse hjelper lite
Bedre å skrive ord i sand på en strand

La tid være bølger, som skyller bort vonde ord
Ord, vaskes med bølgene, ut på havet et sted
Visker ut lammende minner og spor
Jeg som fordømte, og jeg som led …

Ser ut over havet, det smiler til meg
Solen og himmelen, speiler seg kan jeg se
Unikt og forunderlig, viser nok en gang vei
Tar kontroll, godtar ikke, at ting «ble som det ble»

Tenk om …

Jeg var frisk, hadde ingen plager
Men var jeg lykkelig? — dessverre nei
Da er det hva man mangler, en jager
Slik er det på vår materialistiske vei

Med sykdom kom refleksjon og innsikt
Kunne byttet alt mot det å fjerne smerte
Biler og hus, ikke mye verdi i slikt
Fet lommebok erstatter ikke et sviktende hjerte

Tenk om jeg visste bedre da jeg var frisk
Tenk om jeg innså hvor viktig det bare er å være
Tenk om jeg hadde vært mindre grisk
Tenk om du som nå er frisk av disse ord kan lære …

Gruff

Så skjer det igjen, atter en gang
Singel, og ikke jeg som slo opp
Du som forelsket satt på mitt fang
Som aldri fikk nok av min kropp

Gruet deg, det var lett å se
Samlet mot, sa det, uventet, brått
Burde jeg forstått at det ville skje?
Gråt begge to, nå har du gått

Ferien vår, må jeg avbestille
Fortelle familie og venner — igjen
Fornedrelsen, du som ikke ville …
Mistet min kjæreste, men også en venn

Fortelles at lykken venter der fremme
Men vil den vare, føler meg brent
På ny må jeg «sjekke» vil helst være hjemme
Men nødvendig for å treffe noen, bli kjent

Må ned noen kilo, før blikk og vurdering
Være cool, morsom, spennende, intelligent
By på seg selv, si morsomme ting
Tilbake til start, en følelse som er kjent …

Min elskede skatt

Gir avkall på deg fordi jeg må
Ambivalent til å gi deg fra meg
Må hjelpe andre sier du, ber meg forstå
Ikke alltid jeg gjør det nei …

Så mange du vil hjelpe, så mange du vil nå
Velferdssamfunn, sier du, det vil vi jo ha
Men min velvilje, er ofte så som så
Da ser du strengt på meg, og sier klart i fra

Hjelper der du bor, i hele landet og andre land
Du blir satt pris på, mange er de som deg trenger
Jeg jobber hardt, bidrar så godt jeg kan
For de gjør seg ikke selv, mine skattepenger

Vi vet hvor du bor …

De setter meg i bås og analyserer meg
Generaliserer, jeg blir statistisk materiale
Jeg har selv stilt meg spørsmålet —hvem er jeg
Egne svar har ofte vist seg å være gale …

Jeg er 50-65, høyere utdannet og skilt
Inntekt høy nok til a de vil kommunisere med meg
Hvilken rolle ville det egentlig spilt
Om jeg var en drittsekk eller generelt snill og grei

Slikt spør de ikke om, og godt er det
For svaret kunne de jo ikke stolt på var rett
Nei mine hemmeligheter kan de heldigvis ikke se
Eller kan de, gjennom sitt finurlige statistiske nett?

henter inn informasjon om meg fra mine mange spor
Hva kjøper jeg, hva leser jeg, hvor reiser jeg hen
«Vi vet hva du heter, vi vet hvor du bor»
Kanskje vet de mer om meg enn min nærmeste venn …

Hvor vil dette ende, hvor langt vil de gå
Vil nok, noensinne bli nok informasjon
Vet de hvor grensen går og vil de over den trå
Vil de forspise seg eller forsyne seg med passe porsjon

Tiden vil vise, men hva vil den vise
Svaret på det har dessverre ikke jeg
Men jeg frykter informasjonsgriskhet vil skape krise
For der finnes alltid krefter, som ikke tar nei for et nei …

Kvinner med kraft

Kvinner med kraft, en betegnelse, ja vel
Men hva slags kraft snakker vi egentlig om
Er det kvinner med klokketro på seg selv
En jernkvinne med kraft, som aldri går tom

Er dette våre helter, kvinner vi ser opp til
Forbilder som kan alt, og får til det meste
Kvinner som sier «du kan hvis du vil»
Er det dem, de beste av de beste …

Ja, men bare noen av dem
For de finnes også blant de du ikke ser
Ikke lett å gjenkjenne hvem som er hvem
For de er vanlig kvinner som både gråter og ler

Sårbare kvinner, arr på sjel og sinn
En kvinne, som stadig er redd for å gjøre feil
En kvinne, med mang en tåre på sitt kinn
En kvinne, som tidvis mangler vind i sitt seil

Kvinner med kraft, de som ikke gir opp
Som reiser seg, etter nok et fall
De kan slite med både selvtillit og kropp
Men ser på det å reise seg, som livets kall

Livet lovet ingenting, og livet er ikke lett
Kvinner med kraft, har kraft til å fortsette
Kvinner som luter, men presser ryggen rett
Kvinner med kraft, kan de kalle seg — med rette

De er mange, men kraften er ikke konstant
Mister selvtillit og balanse, stadig vekk
Men det er disse vi beundrer, ikke sant?
For de kjenner vi oss igjen i, så mange felles trekk

Kvinner med kraft, er kjernen i vårt samfunn
Vanlige kvinner som inspirerer oss alle
Kanskje er de beskjedne, og holder munn
Men vet hva som gjelder, om de igjen skulle falle …

Gi ikke opp

Hun våget å lene seg fremover, men falt
Våget å tro han ville holde henne, ta i mot
Flammen i henne sluknet, det ble kaldt
Alt i hodet ble til kaos og rot

Våget å tro, var det hennes tur, endelig?
Men nei, ikke denne gangen heller
Så tom, som det er mulig å bli
Beveget seg ned i sin dypeste kjeller

«Våg – tro på kjærligheten», sa alle
Vel, så gjorde hun det, og ble nok en gang brent …
Hvem orker å reise seg når en vet en vil falle
Drømmen, igjen lagt på vent

Denne gangen, ville sårene ikke gro
Mørke tanker kom stadig på besøk
Ribbet for alt håp og fremtidstro
Noe tynnslitt, som denne gangen røk …

Skulle gå år i fortvilelse og stummende mørke
Mange ville hjelpe men hun ga dem ikke lov
Tårene var grått, tårekanalene hadde tørke
Isolerte seg, gikk i dvale, alt i henne bare sov

Men bak skyer sies det – er himmelen alltid blå
Etter uvær kommer dager med sol
Det er i motgang en må fortsette å gå
Svaret ligger ikke i et rep eller en pistol …

Som mange har erfart virker tiden som et viskelær
Sår gror, selv om arrene ikke forsvinner
Regnværsdager blir til bedre vær
Og alt kan brukes til noe, selv dårlige minner …

Det kom en prins, om ikke på en hvit hest
Ikke så pen som eventyrene forteller om
En stø, solid kar, lik folk flest
Kjente seg som henne, ofte skuffet og ensom

To barn ble født og det ble giftering
Erfaring ble til styrke i livets redskapssekk
Slike historier forteller oss en viktig ting
Gi ikke opp, når alt er svart som blekk