Gi ikke opp

Hun våget å lene seg fremover, men falt
Våget å tro han ville holde henne, ta i mot
Flammen i henne sluknet, det ble kaldt
Alt i hodet ble til kaos og rot

Våget å tro, var det hennes tur, endelig?
Men nei, ikke denne gangen heller
Så tom, som det er mulig å bli
Beveget seg ned i sin dypeste kjeller

«Våg – tro på kjærligheten», sa alle
Vel, så gjorde hun det, og ble nok en gang brent …
Hvem orker å reise seg når en vet en vil falle
Drømmen, igjen lagt på vent

Denne gangen, ville sårene ikke gro
Mørke tanker kom stadig på besøk
Ribbet for alt håp og fremtidstro
Noe tynnslitt, som denne gangen røk …

Skulle gå år i fortvilelse og stummende mørke
Mange ville hjelpe men hun ga dem ikke lov
Tårene var grått, tårekanalene hadde tørke
Isolerte seg, gikk i dvale, alt i henne bare sov

Men bak skyer sies det – er himmelen alltid blå
Etter uvær kommer dager med sol
Det er i motgang en må fortsette å gå
Svaret ligger ikke i et rep eller en pistol …

Som mange har erfart virker tiden som et viskelær
Sår gror, selv om arrene ikke forsvinner
Regnværsdager blir til bedre vær
Og alt kan brukes til noe, selv dårlige minner …

Det kom en prins, om ikke på en hvit hest
Ikke så pen som eventyrene forteller om
En stø, solid kar, lik folk flest
Kjente seg som henne, ofte skuffet og ensom

To barn ble født og det ble giftering
Erfaring ble til styrke i livets redskapssekk
Slike historier forteller oss en viktig ting
Gi ikke opp, når alt er svart som blekk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *