Depresjon

Det har vært mørkt lenge nå
Lenge siden lyset fikk slippe til
I slike perioder, er det tungt å gå
Klarer ikke bryte ut, selv om jeg vil

Som en hånd fra dypet, der alt er svart
Jeg holdes i et jerngrep, av en rusten klo
Prøver å løsrive meg, men grepet er hardt
Det ordner seg sier de – slutt aldri å tro!

Mørket fortærer meg sikkert og sakte
Har sluttet å gråte, apatisk nå
Ord blir tomme, oppbrukte, opplagte
Velment, men hvordan skal de evne å forstå …

I stummende mørke famler jeg i blinde
En tunnel, uten lys i sin ende
Det klamme mørket, meg fast vil binde
Og lykkes i sin higen, kan hende …

Jeg vil ikke leve, og våger ikke å dø
Jeg synker og synker, mot den dypeste bunn
Kaoset i meg, er som konstant opprørt sjø
Trenger å søke ly, en stakket stund

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *