Coaching

Fortell meg om barndommen din, sier hun
Jeg forteller, hun virket oppriktig interessert
Slik satt jeg og pratet en lang stund
Stikkord på blokken, alt blir notert

Hva tenker du om det da, spør hun stadig vekk
Slike spørsmål, folk som henne stiller …
Hun sier jeg bærer på en tungt lastet sekk
Tøm den sier hun, og ordene ut av sekken triller

Ord blir til bilder, til følelser, til tårer
Tyngden i sekken renner ut av øynene mine
Dukker opp ting jeg har glemt, men som sårer
Øyeblikk gjenskapes, noen tunge, noen fine

Sekken er lettere nå, kan jeg merke
Hun smiler, når jeg forteller henne det
Noe inni meg, som slutter å verke
Men hva det er, kan jeg ikke riktig se

Hendelser er sandkorn, bittesmå
Men mange sandkorn, kan bli et lite fjell
Og sand i maskineriet, kan galt gå
Det har du sikkert erfart selv

Hun forteller meg ikke hva jeg skal gjøre
Ingen råd, om å gjøre ditt og datt
Hun ber meg snakke, og på ordene mine høre
Fjellet av sand, er brått ikke så bratt …

Ingenting ble løst denne spesielle dagen
Hun kan jo ikke trylle, hvem kan vel det
Bare et råd gir hun meg -pust med magen
Vent og se, sier hun, ting vil skje …

Hvor ting starter og hvor ting slutter
Jeg vet ikke, og er kanskje ikke viktig
Jeg prater frem til hun kutter
Bestemt, men likevel høflig og forsiktig

Vi skal dvele ved ting sier hun, men ikke for lenge
Vi skal smake men ikke forspise oss …
Slike samtale har jeg hatt bruk for lenge
Både ord og tårer kom som en foss

Nå møtes vi ikke så ofte lenger
Nå skal tid og refleksjon få jobbe litt
Men når tiden er moden, skal vi enda lenger
Til jeg beste utgave av meg selv har blitt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *