9. April

Du sto på barrikadene, våget å si …
Kjempet for kommende slekter
For retten til frihet og demokrati
Ble truet, men sa «jeg nekter»

Ditt liv var gjort mulig, av folk før deg
Ga tilbake, sto opp mot urett
Kunne nok valgt en lettere vei
Å ofre sitt liv, er som kjent ikke lett

Blant mange modige, ble du en helt
Du var synlig, mange andre var det ikke
Du, den første offiser som ble felt
Et puslespill trenger hver eneste brikke …

Vi står alle på skuldrene til helter
Våre barn vil høste det vi sår
Feighet, er det som et samfunn velter
Vi må gi tilbake, minst like mye som vi får …

https://snl.no/Øyvinn_Øi

Våre tanker går til de etterlatte

Etter store ulykker står de frem på TV og innleder med «våre tanker går til de etterlatte». Det er ikke noe galt med ordene, det er måten de blir sagt på. Tilgjort medfølelse er verre enn ingen medfølelse. Ord fra samlebånd — nei takk

Våre tanker går til de etterlatte

Våre tanker går til de etterlatte
Så formelt, så riktig, så iskaldt
Tomme ord, når sorg Ikke er til å fatte
Ord som på stengrunn falt

Disse «riktige» ord som ingen lytter til
Ord som fylles inn på sin definerte plass
Ufølsomme selvfølgeligheter, om du vil
Ord som gjør sammme nytte som … flass

Deres tanker går ikke til de etterlatte
De går til tanken på å gjøre og si alt korrekt
Derfor avsløres de også som overfladiske og platte
Spar meg for falske ord, som ikke tillegges vekt

Jeg oppdaget Ole Jørgen Jansen på en av Facebook sine mange diktsider og lot meg fange av et dikt han skrev. Det var publisert med noen mangler i forhold til gjennomgående rim og rytme. Jeg tok kontakt med han med spørsmål om jeg kunne få lov til å flikke litt på det, men uten å forandre hans innhold og «stemme» i diktet. Det fikk jeg lov til og jeg sa jeg gjerne ville ha diktet med i «spor etter ord» boken. Det likte han å høre. Jeg kjente ikke Ole Jørgen utover dette, men ble likevel trist da jeg oppdaget at han brått var død. Diktet hans lever imidlertid i beste velgående, og jeg liker det veldig godt.

NES GAMLE KIRKE.

Der elvene Vorma og Glomma forenes
Langt inni skogen, der kan du se
Der finner du rester av Nes gamle kirke
Hvor mystiske saker kan skje.

Finkenhagen — en gudfryktige mann
Prest var hans daglige virke
Men troen på helligdom mistet dog han
I sin bolig ved Nes Gamle kirke.

En høststorm om natten, ga voldsomme lyn
Hans bolig ble «oppslukt» av brannen.
Og i den hans hustru, fem barn og hans livssyn
Hevnen befestes hos mannen.

Han vandret så sorgfull, merket i sinn
selv DJEVELEN tok han til «frende»…
For hat kan som kjærlighet, gjøre blind …
Mot sin kirke han ondskap vil sende…

Brått bakken «bevres» av jordens stemme
Hva forunderlig er det som skjer???
Et jordras så heftig, de aldri vil glemme
Alt folket, gråter og ber.

Steiner og kister fant veien mot vann
der elven deles i to…
For å hente fortapelsens sjeler til land
Måtte bygdas menn ut for å ro !!!

Forstyrret i «søvnen» og hvilens virke
Som fratok dem alle sin ro.
Det jordras som rammet Nes Gamle Kirke…
Var DJEVELENS VERK, vil jeg tro !

Vi vandrer rundt kirken, ser ustelte graver …
Men ingen «dauinger» er å se.
vår bønn til himmelen om allmektige gaver
Vi takket så ydmykt for det…

Over Nes gamle kirke, vi alle kan sørge
En sorg over alle som led
Ingen sjeler på vandring – med presten i følget…
I dag hersket stillhet og fred.

Kirken var nok en brannfelle
Taket forsvant i gnistregn og brann
Mystiske saker kan sagnet fortelle,
Om kirkens hevngjerrige mann

Kirken er der, får fortsatt stå
Et øde ste hvor mange led
En ny fin kirke er bygget nå
På trygg avstand, et helt annet sted !

Mye og mangt kan berettes om dette
Om en kirke, på et bortgjemte sted…
Noe vet vi, resten får vi gjette
Om de som aldri kunne finne sin fred

I stillhet vi reiser, smått om senn
Mens tankene ruller forbi.
Vi sender vår bønn opp mot himmelen
VÆR SNILL, SETT DE FREDLØSE FRI !

La de slippe den grusomme vandring
I fortapelsens evige gang
Gi dem hvile, ro og forandring
Deres pinselsvandring, har alt vært for lang …

SLUTT !!!
En historie av : (Surkålpoeten 😄)
OLE-JØRGEN JANSEN !
FLATEBY 14. NOV. – 2017

Eple i Kabul

Dette diktet er skrevet av Elisabeth Remme. Hun døde for noen år siden, men før det hadde jeg fortalt henne at jeg gjerne ville ha med dette diktet i «sport etter ord» Hun ble veldig glad for det. Et flott dikt fra en flott person

Eple i Kabul

Der falt en bombe i hagen vår, der epler blomstret i Kabul
Mens verden pleiet egne sår
Var folkets sjel gått i skjul

En søster ble skjendet av eget folk
Fra verden var det stille
Muhjadinerne var djevler og landets tolk
-I egen bygd var døden rå
Uskyldige måtte lide

Så svik ei ditt land
hindret dem ei i å gå

De mange kropper på dødens lekeplass
Der latteren brått forstummer
Utslettet i titusener knuste glass
Mens himmel og sol slumrer

Så var det å vente i dødens dåp
Hvem brydde seg vel om oss
Våre tanker skar dype salte sår
mens hjerter ba om håp

Vi drømmer det samme i kjærlighet
Mens verden har stengt sine hager
Vær nær meg du menneskehet
Redd oss fra nåtidens drager

Vi visste vi var av samme frø
Vi så og lukket våre blikk
Vi visste vi skal alle dø
Sa vi medfølende og gikk

Elisabeth Remme 11.08.2015

En diktperle fra Jan Kidøy sin penn. Slike gjester vil jeg gjerne ha på siden min

ORD

Ord på papiret

har lite kraft i seg sjølv,

men når dei byrjar sjå på deg,

eller endog snakke til deg,

kjenner du at dei er meir enn ord.

Det skjer til og med at dei tek av frå papiret

og på mirakuløst vis finn plass inni deg.

Der vert dei verande som hogde i stein,

og krafta dei utstrålar

kan endre heile deg.

Skuffa

Jeg kan ikke definere et godt dikt men jeg gjenkjenner det når jeg opplever det. Jan Kidøy er en relativt ukjent poet men en av mine favoritter. Jeg har invitert han på besøk til min diktside og han takket ja — heldigvis

Skuffa

Kjøkkenet mitt har fem skuffer.
Bortsett frå den øverste
er det uvisst kva som er oppi dei.
Iallfall må eg åpne minst tre
for å finne det eg leitar etter.

Kommodane har tre skuffer kvar,
og ingen her i huset veit kva dei inneheld.
Så det er siste plassen eg ser om eg saknar noko.
Og finn eg det, ligg det alltid i den siste.
Eg lærer visst aldri å sjå i den siste først.

Men så er det vel meininga
at skuffer skal være hemmelege stader?
Med fine frontar og knottar som glir inn i miljøet
og skjuler alt rotet vårt?

Eg tenkte eg er glad eg ikkje er ei skuffe
– men så er det vel akkurat det eg er?
Om fronten kanskje kunne vore litt glattare
så oppfyller han si hovudoppgåve,
å skjule alt skrotet eg har tatt vare på.
Og skulle du prøve å finne fram inni meg
kan eg garantere at du blir skuffa.

(Jan Kidøy)

17 mai 1940 (I dag står flaggstangen naken)

Dette diktet vil jeg gjerne invitere inn på siden min. En tidløs perle.

17 mai 1940 er et nasjonalpatriotisk dikt skrevet av Nordahl Grieg i maidagene 1940. Det er bedre kjent som «I dag står flaggstangen naken…» etter første linje i diktet. Diktet ble kjent da forfatteren selv leste det over radio i NRKs radiostasjon i Tromsø på nasjonaldagen. Tromsø radio var på det tidspunktet den eneste frie radiostasjonen i Norge. Diktet fikk stor holdningsskapende betydning sommeren 1940.[1]

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Verre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte:
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet,
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Overmakten

Alt hun hadde var en svak stemme
Knapt hørbar i kampen om oppmerksomhet
Men hennes budskap var viktig å fremme
Det er noe alle som virkelig lyttet vet

Hun sto opp for de som bare viske kan
De som alltid får minst når andre får mer
Og dem er det mange av, selv i et rikt land
Men de vi ikke hører, er også de vi ikke ser

Hun talte deres sak med sin svake stemme
Ga seg ikke, selv om den druknet i støy
Forsvarte en gruppe, vi ikke har lov til å glemme
– Skal se på saken, ble hun fortalt, men visste de løy …