Kategori: Ukategorisert

Trist sorti


Det er interessant å reflektere over Trump sin vekst og hans fall. En kan helt sikkert lære mye av dette. Han var rik, berømt, hadde kone og barn, hadde mye makt, men det var ikke nok. Han ville bli president og klarte det. Mye kan sies om metodene hans , men han er nok ikke alene om å ha brukt alle triksene i boka for å nå lengst mulig. Likevel, var selv ikke det nok. I nest siste kapittel av livet måtte han oppnå mer, han kunne ikke leve med valgtapet og mistet siste rest av gangsyn. 

Hva skjer på veien mot en slik trist sorti? Han var sikkert en søt liten baby en gang han også. Men mye viktigere enn dette er – hva er det som blinder så mange av hans følgere? 

Kanskje har mange av oss noe av den samme i oss –  En form for griskhet som utfordrer viktigheten av å være fornøyd med det vi har.  Det er mange lange skritt mellom oss vanlige og Trump, men mekanismene kan likevel være sammenlignbare. Under gitte og dårlige vekstvilkår kan vi alle bli den verste utgaven av oss selv. Det finnes det mange eksempler på i historien. 

Trump får en trist sorti, men kanskje kan det gi verden nyttig læring. God fredag og beklager uvanlig lang innledning til ukens fredagsdikt 🙂 

Trist sorti

Mye vil ha mer, får aldri nok

Først penger, så behov for makt

Grenser ble flyttet, mot tidenes sjokk

Ord, som aldri skulle vært sagt

Mye vil ha mer, og faen vil ha fler

En avskjed i skam, et ødelagt navn

Hva er det som blinder, som han ikke ser?

Hva driver han, hva er hans savn?

Galskapen må jo komme fra et sted

Hvor gikk det galt, hva skjedde på veien?

Han hadde så mye, og falt så langt ned

Resultat av å havne på griskhetgaleien

2020 julen

Det var julen, hvor nissen ikke kom
Uforsiktig, og havnet i karantene
Pandemi, var alt det handlet om
En stusselig julaften, helt alene

En nisse som svikter, på slik en dag
Umulig å skaffe vikar, naturlig nok
Tenk alle barna, kanskje bærer de nag
Tomt i julestrømpe og julesokk

Reinsdyra sturet, og skjønte fint lite
Alle gavene lå klare i nissen sin slede
Årets viktigste oppdrag, må vite
Dårlig stemning, ingen juleglede

Det var året da nissen uteble
Men heldigvis visste foreldrene råd
Barn som mister trua, må ikke skje
Utkledd som nisse, måtte de selv ut å gå

Med nissedrakt, og like sko som han far
Gjorde de så godt de kunne
Med nissen i kanrantene, tar man hva man har
Med pute på magen, ble de nisserunde

Neste år, blir et bedre år, får vi tro
Også nissen vil få sin vaksine
Pappaene, slipper å bli avslørt av sine sko
Og barna får de ekte nissegavene sine

(Atle Øi)

Høster som du sår

Vi strever, der er vi like
Vi strever mot mål som flytter seg
Vil være som andre, og samtidig unike …
Vi strever og strever, både du og jeg

Oppnåelse måles, i aktelse og penger
Posisjon, bil og båt, hytter og hus
Utseende på de som ligger i våre senger
Definert målestokk , vår selvvalgte rus

Vi er gitt et liv, et tilmålt antall dager
I morgen, to dager færre enn i går
Vi ser paradokset, i målene vi jager
Nå er du advart, du høster som du sår

Punktum

Helt på slutten skal jeg sette punktum
På veien dit skal det bare være komma
Komma, utropstegn, spørsmålstegn og smilemunn
Også skal jeg sette «og» for da kommer mer
Mer og mer, slik er livet
Mer skuffelser, mer glede, mer kjærlighet
Mer av alt som livet byr på, mer og mer
Kanskje skal det være en og annen tankestrek
En liten apostrof her og der, for syns skyld
Jeg skal legge inn noen parenteser i livet
Små hendelser som hører med men ikke forandrer
Ikke et eneste punktum, nei for hvem vet …
Ja noen punktumet på rad kan jeg tillate meg
De betyr ikke at nå er det slutt, de etterlater seg undring
Punktum kommer etter håp og tro, når begge er borte
Jeg snakker om et endelig punktum
Ikke slike hvilepunktum som bare skal dele opp livet i kapitler
Dette endelige punktum som livet jo har
Dette endelige punktum som en tenker på og kanskje frykter – hele livet
Til en plutselig aldri tenker på det igjen
Kanskje setter noen en emoji bak, en slik en med tårer
Men det ser ikke det endelige punktumet
For da er det slutt
Kanskje kommer det mange spørsmålstegn etterpå
Alle svarene de ikke fikk, hemmelighetene du tok med deg
Spørsmålstegn, som må leve med alltid være spørsmålstegn
Dette diktet får ikke et punktum det heller
Det er bare en av mange refleksjoner, på veien mot punktum

De usynlige

De pakker inn alt de sier
De garderer seg, på alle mulige vis
De tråkker aldri opp nye stier
Vekter sine ord, både på ros og ris

De er som såpen du ikke får tak på
Blir til en kameleon når det blåser opp
Vokter sine skritt, blir usynlige og grå
Skjuler seg i mengder, går alltid i tropp

De representerer alltid et flertall
Venter med sitt standpunkt, til det er trygt
Forsiktige, risikerer ikke et fall
Motiveres ikke av muligheter, men av frykt

De følger strømmen, og blir til strøm
Flyter med, uten motstand av noe slag
Som perfekte sting i en perfekt søm
Det friksjonsfrie, er en perfekt dag

De lever, dør og glemmes fort
Hvem huskes vel, for det de ikke gjorde
Kanskje slipper de ikke inn, i St. Peters port
Kanskje er deres gjerning, umulig å spore …

Nedstengning

Nedstengning

Pressekonferanse, nedstengning igjen
Smitten sprer seg, som ild i tørt gras
Hvor bringer denne ulykken oss hen?
Mange livsverk, går i tusen knas

Politikerne, balanserer på line
For mye og for lite, betyr kritikk
Balansegang i valgene, er hårfine
Opposisjonen, kommer med hyppige stikk

Alt ble forandret, nærmest over natten
Det som var en selvfølge, er nå blitt mål
Koronaen, med like mange liv som katten
Temmes til gnister, men blusser opp som bål

Eldre og utsatte, på sykehjem, alene
Besøk var lyspunkt, som nå er vekk
Eksperten, kappes i å synse og mene
Hva blir pandemiens neste trekk

Kanskje trengte de fleste av oss en støkk
En påminnelse, om at livet ikke alltid går på skinner
Men noen utsatte, tåler ikke en slik trøkk
Over dem, er det et forbannet virus som vinner

Livet går videre

Gå videre i livet, slipp taket
Fortiden, kan ikke bli ditt alter
Du måles ikke, på hva du forsaket
Din tid er dyrkbar, og du dens forvalter

Det vi hadde, mister ikke verdi
Det var kjærlighet, oss to, den gang
Men livet er faser, og vår er forbi
Livet er musikk, lag en ny sang

Jeg gikk ut av tiden, det var sorg
Men gråt ikke bort bort tiden, ved min grav
Slipp deg fri, finn ny lykke, på livets torg
Der er flere fisk, i livets hav

Jeg elsker deg, det vet du min kjære
Du ville ønsket det samme for meg
Minnene vil du ta vare på, og ære
Finn lykken, gå videre, jeg elsker deg

Treet

Bare prøv deg vind, du knekker meg ikke
Tross uværet i din pust og ditt bråsinne
Jeg og min rot, vil oss slett ikke rikke
Over oss, vil du ikke vinne

Vi står støtt i jord, og tro på oss selv
Snart er du sliten, gir opp, går lei
Vi er kanskje Ikke sterke, som staute fjell
Vår styrke, er evnen til å bøye seg

Vi bøyer oss, for å unngå å knekke
Men retter oss opp, slik vi alltid gjør
Vi står tett i tett, på rad og rekke
Beskytter hverandre, så ingen dør

Vinden, vinner over noen av våre venner
De tørre og gamle, som knekker lett
Da feller vi en tåre, eller et blad, det hender
Men slik er livet, når man blir gammel og trett