Kategori: Ukategorisert

Verbale selvmordsbombere

Jeg startet dagen på en hyttegruppe på sosiale medier. Debatten dreide seg om tregheten i alpintrekket, når heisene ikke blir fylt opp optimalt. Dette er selvsagt litt komplisert med koronaregler og enkeltmenneskers tolkning av dem, og da er ordkrigen i gang. Mangel på dannelse hos enkelte blir fort tydelig. «Dust» og andre skjellsord kastes ut mot de med en annen mening, og i løpet av minutter har gode naboer blitt uvenner. Ukens fredagsdikt måtte vike plass for et nytt dikt som ble inspirert av min morgenlektyre 🙂

Verbale selvmordsbombere

Mangel på normal dannelse, dessverre
Burde holdt munn, men akk
Det de sier, blir bare verre og verre
Tidvis så meningsløst at en ler seg skakk

Sosiale medier, er deres lekegrind
Her øser de ut sin uhøflighet
Usammenhengende tankespinn
Hvor de tar det fra, er det ingen som vet

Uten filter, ingen refleksjonsevne
Kommentarfeltet – gjørmebryternes hjem
Ble de mobbet, og vil på andre seg hevne?
Verbale selvmordsbombere, kaller vi dem

Mot stupet

De skyter på hverandre, verbalt
Hverdagen er konflikt
Småting, ofte helt banalt
Krangel, om likt og ulikt

Livet har blitt en evig diskusjon
Slitasjeskader, som aldri får gro
Ordene treffer, med innøvd presisjon
Grøft av splittelse, ingen bro

Vet hva de gjør, men fortsetter som før
Klarer ikke bryte ut av sin destruktivitet
Selvskading, det er det de gjør
Hvor dette vil ende, er noe alle vet

Forelskelse ble til hverdagsslitasje
Det som var sjarmerende, irriterer nå
Ble synlig, hva de bar på av bagasje
Hvis ingenting endres, vil alt gå i stå.

De er ikke de første og blir ikke de siste
Millioner har gjort samme feil før
Tallenes tale er stabile og triste
Den største taperen, er alle barna som blør …

Farvel til ord

Antibac, og hjemmekontor
Munnbind og hytteforbud
Et år, fylt med slitsomme ord
La dem forsvinne, kjære Gud

Vaksine og karantene
Permitteringer og NAV
Ord og uttrykk, vi gikk lei, kjære vene
La ordene, finne sin grav

Pressekonferanse, «i disse koronatider»
En meters regel og albuehilsen
Hjemmeskolens, mange slitsomme sider
Restauranter, uten vinen og pilsen

Hygiene, husk vaske hender
Gå ikke på besøk, unngå gjester
«Dugnad» ble en av årets trender
Bøter til alle, på folksomme fester

R-tall, smittetall, flokkimunitet
Innreiseforbud, streng kontroll
Moralpolitiet følger med, som du vet
Unngå vreden fra nett-troll

Zoom, teams, digital møteplass
Fremtidsord, vi må fortsette med
Men de andre ordene, er som flass
Rest in peace, hvil i fred

Rotte

Dette er slampoesi der fremføring er en del av uttrykket. Du kan høre det ved å søke på YouTube, mitt navn og Rotte.

Rotte

Han måtte ha henne, bare måtte
Jævla faens kåte rotte
Måtte, bare måtte måtte
Lille jenta, knapt fylt åtte
Jævla faens kåte rotte

Alt har en årsak, vil mange si
Et sted ble han frarøvet – evnen til empati
Ingen er født til et monster å skulle bli
Hva skjedde på veien, spør vi
Men uansett, er det nok, til å moralsk gå fri?
Nei, vil jeg mene, og tørre å si
Nei, nei, du går ikke fri
Alle, må ta ansvar for sin egen sti

Hun, var knappe åtte år
Tidlig påført mentale sår
Slike gror ikke av at årene går
Måtte, inn mellom hennes barnelår
Så grusomt, slik man – ikke fatter og forstår

  • En liten uskyldig jente, med langt lyst hår …

Pedofile nettverk på det mørkeste nett
Bilder og videoer, ingen burde ha sett
Skjuler sine spor, så alt for lett
Bare en brøkdel fanges i politiets nett
I fengsel får slike kryp det hett
Lavest på rangstigen, rett og slett
Jeg trekker på skuldrene, og gjør det lett
La de steke i sitt eget fett
La de steke i sitt eget fett

jenta blir voksen, men sliter med sitt
Livet, blir ikke hva det kunne ha blitt
En rotte som forgrep seg, en forbanna dritt
Ansvarlig for at hun, siden den gang har slitt
Angsten kom brått, og tæret opp, litt etter litt

Rotta, husker knapt det som har skjedd
Hun var en av mange, er jeg redd
Bilder og video, blir fortsatt spredd
Blikket til den lille, så skrekkslagen og redd

Takkk for meg

Elven Polarisering

Elven polarisering

Den er stri for tiden,
Høy vannstand, vill og uregjerlig
Våg deg ikke uti, du kommer ikke over
Kreftene er for sterke
Understrømmene for lumske
Stenene for glatte
Den er for stri for tiden, elven

Gi den tid, vent til det roer seg, gi den tid
Elven lever sitt eget liv akkurat nå
Den har selv tatt kontroll
Mange små kilder over lang tid
Milliarder på milliarder av dråper
Ute av kontroll, farlig

På hver side av elven står de og roper
Skjeller ut hverandre, hån, trusler
Elvebruset øker så de knapt hører hverandre. Stemmene heves, ordene når bare bruddvis frem
sammenhengen forsvinner i elvesuset

Elven finner stadig nye løp.
De enorme vannmassene trenger seg frem i sitt frådende raseri.
Splitter familie og venner som blir stående på hver sin elvebredd

Elven tar liv, mange liv
Feier over landskapet og lager dype furer i jordsmonnet

Vi må bygge en bro roper han. Vi må finne tilbake til hverandre.
vi er ett folk, vi må rekke ut en hånd, bygge broen fra hver vår side
til byggverket smelter sammen i en felles bro.

Mange rister på hodet
Det vil ikke nytte, elven vil rive brofundamentet i filler.
Kanskje har de rett
Kanskje er det for sent
Kanskje er elven også for forurenset
Kanskje og kanskje ikke

Kanskje ikke, kanskje ikke
Tro, håp og kjørlighet og glem ikke respekt.
Fire sterke ord som broen må bygges på – selve brofundamentet.

Akkurat nå ser det tøft ut.
Elven er ute av kontroll. Kanskje er det for sent, eller kanskje ikke. Kanskje ikke

Takkk for meg

Rett til å klage

Hvem var det som lovet deg lykken
Hvem sa at livet er lett
Hvem ga deg «klagekrykken»
Fortjener du alltid å «bli sett»

Hva gjør at du opplagt fortjener mer?
Hvem sammenligner du deg med?
Verden fattigdom, er det den du ikke ser?
Bor du i et land med krig eller fred?

Hvor vil du med følelsen av urett?
Hvor retter du din klage, og til hvem
Hvor mye må du få, før du takker og er mett
Milliarder av mennesker, ville misunt deg ditt hjem

Når skal du slutte å klage din nød
Når skal du vise takknemlighet
Når skal du takke, for ditt daglige brød
Når tar du innover deg, alt du egentlig vet …

Verdens viktigste ord

Det finnes et ord, et løsningsord
Et ord, som kunne forhindret krig og urett
Et ord, som ikke i alle bor
Et ord, som krever at folk tar til vett

Ordet er kjent men glemmes lett
Burde fått fredspris, om ord kunne det
Vet du hvilket. Prøv å gjett
Et ord som i strid, ikke er lett å se

Ordet rommer mye, og må modnes i deg
Mange av oss synder mot det, hver eneste dag
Lett å være enig i, men gjør vi det – nei
En evig sannhet, som fortsatt står ved lag

Så hva er dette ordet, med kraft som krutt
Som alltid har vært viktig, slekt etter slekt
Hvilket ord er det vi synder mot, jevnt og trutt
Jo det skal jeg si deg, ordet er Respekt.

Min venn for alltid

Min venn for alltid, det er deg
Takk, for at du er i livet mitt
Sjelevenner, du og jeg
Skal aldri ta deg for gitt

Jeg trenger en venn, som deg
En jeg kan stole på, uansett hva
En som stiller opp, ikke går lei
Som gir, uten selv å skulle ha …

Du er min venn, det vil du alltid være
Hva skulle jeg vel gjort, uten deg?
Å være en del av ditt liv, en ære
På godt og vondt, kjenner du meg

En venn på fest, og på dårlige dager
Vet hva du skal si, og når du skal si det
Som tåler meg, når jeg syter og klager
Og ikke minst, får meg til å le …

Så mye i livet, som dreier seg om penger
Men innerst inne, vet jeg så godt
At viktigst av alt, jeg virkelig trenger
Er det vennskap, vi to har fått

Trist Sorti

Gratulerer til Joe Biden som til uken tiltrer verdens viktigste jobb. Dessverre settes dette i skyggen av en fyr som krampaktig tar for mye oppmerksomhet og plass

Det er interessant å reflektere over Trump sin vekst og fall. En kan lære mye av dette. Han var rik, berømt, hadde kone og barn og betydelig makt. Det var ikke nok, han ville bli president og klarte det. Men selv det var ikke godt nok. Han måtte sitte to perioder, kunne ikke leve med valgtapet og mistet siste rest av sitt gangsyn.
Hva skjer på veien, mot en slik trist sorti? Han var sikkert en søt guttunge en gang i tiden han også.

Kanskje har mange av oss noe av det samme genet i oss – En form for griskhet som utfordrer evnen til å være fornøyd med det vi har. Det er langt mellom oss «normale» og Trump, men mekanismen kan være sammenlignbar. Under gitte og dårlige vekstvilkår kan vi alle bli den verste utgaven av oss selv. Mye vil ha mer. Det finnes det mange eksempler på i historien.

Trump får en trist sorti, og er tema for ukens fredagsdikt. God helg

TRIST SORTI

Mye vil ha mer, får aldri nok
Først penger, så behov for makt
Grenser ble flyttet, mot tidenes sjokk
Ord, som aldri skulle vært sagt

Mye vil ha mer, og faen vil ha fler
En avskjed i skam, et ødelagt navn
Hva er det som blinder, som han ikke ser?
Hva er det som driver han, hva er hans savn?

Galskapen må jo komme fra et sted
Hvor gikk det galt, hva skjedde på veien?
Han hadde så mye, og falt så langt ned
Resultat, av å havne på griskhetgaleien

Farvel til ord

Antibac, og hjemmekontor
Munnbind og hytteforbud
Et år, fylt med slitsomme ord
La dem forsvinne, kjære Gud

Vaksine og karantene
Permitteringer og NAV
Ord og uttrykk, vi gikk lei, kjære vene
La ordene, finne sin grav

Pressekonferanse, «i disse koronatider»
En meters regel og albuehilsen
Hjemmeskolens, mange slitsomme sider
Restauranter, uten vinen og pilsen

Hygiene, husk vaske hender
Gå ikke på besøk, unngå gjester
Ordet «Dugnad» ble en av årets trender
Bøter til alle, på folksomme fester

R-tall, smittetall, flokkimunitet
Innreiseforbud, utstrakt kontroll
Moralpolitiet overvåke, som du vet
Unngå vreden fra nett-troll

Zoom, teams, digital møteplass
Fremtidsord, vi må fortsette med
Men de andre ordene, er som flass
Rest in peace, hvil i fred