Ingen å miste

Farvel lykke, takk for alt
Vi vil aldri sees igjen
Hjertet mitt, ble brått kaldt
Lykke, en troløs venn

Lenge, løftet du meg
Du strålte i øynene mine
Uten forvarsel skilte vi vei
Jeg var moren som elsket sine …

Å miste et barn, umulig å beskrive
Ingen hensikt, å i det hele tatt prøve
Jeg ble bygget sakte, men var lett å rive
Lykken er så alt for lett å røve

Aldri mer, høre latteren din
Din lille hånd i min, aldri mer
Så liten, tillitsfull, vakker og min
Hvordan overleve når det verste skjer

Sies at tiden leger alle sår
Trodde det selv, men ikke lenger
Må være sterk, så jeg går og går
I flokken min, er jeg den alle trenger …

Til minne

Det er stille nå, du er ikke lenger
Alt for tidlig og meningsløst brått
En ekte venn, slik vi alle trenger
En venn, som ut av tiden har gått

Det er slike som deg verden trenger
Du var solen som skinte på alle andre
Du stilte opp, gikk alltid litt lenger
Trist, du så alt for tidlig måtte vandre

Du var ikke mystisk eller vanskelig å forstå
Du var smil, latter, smittende energi
Du siktet mot lyset, bare det du så
Ikke opptatt av å få, men hva du kunne gi

Din stemme er stum, men vi hører den
Ditt smil er borte men vil aldri forsvinne
I vårt minne forblir du alltid vår venn
Selv om solen er borte vil ditt minne skinne

Sees igjen

Enda en gang skal en kiste i jord
Et liv som tok slutt altfor brått
En søster, en datter, men også en mor
48 år har hun fått

Verdig begravelse, flotte ord
Men hvorfor akkurat hun
En tragedie som kjennes ufattelig stor
Finnes forklaring, en grunn?

Kanskje de som døde, i forveien går
Til et sted vi skal møtes igjen
Når vi kommer dit, vi kanskje forstår
Det håper jeg inderlig, min venn

Ordene malte et vakkert bilde
Et bilde av den du var
Ord om en uutømmelig kilde
Av ro, refleksjon, og svar

Selv om du nå skal senkes i jord
Vil du fortsatt leve i meg
For den du var, satte dype spor
Tror vi sees igjen, du og jeg …

Mobb

Tiltalen er uaktsomt drap
Vitneboksen er tom
Et tungt og helt ufattelig tap
Skyldig, men ingen dom

Siktelsen, lang som et eviglangt år
Gjentatte overgrep
Blodige, men usynlige sår
Skapte løkken i enden av rep

De tiltalte vil for alltid gå fri
Vet knappest alt vondt de har gjort
For sent å si det de burde si
Deres offer har nå gått bort …

Ingen kan endre på feil fra i går
Det er nok dessverre for sent
Skyldig, men ingen soning de får
Resultat, var nok verre enn ment …

Anger og skam har liten verdi
For dem som ble drept av ord
Men la det nå i det minste bli
En vekker, før flere må i jord …

 

 

Motbakken som ble for bratt

Hva var det du sa, at Jørn er død???
En ulykke, selvforskyldt …?
Var han virkelig i slik en nød
Depresjonsbeger overfylt

Hva nå med Henrik, han er jo så liten
Hva vil skje med han nå?
Hvordan takler han denne viten
Vil han noen gang klare å forstå

Først ble jeg rasende, stikke fra alt
Du valgte den feigeste vei
Du må ha forstått at det var galt
Hva med Henrik som trengte deg

Så gikk det litt tid, fikk tenkt meg om
Refleksjonstid endret mitt syn
Har jeg noen rett til å felle en dom
Hva vet jeg, kanskje traff han et lyn

Et lyn av fortvilelse, håpløshet
Et lyn av selvforakt
Se det, er det ingen av oss som vet
Noe førte han dit han ble bragt

Jeg har tenkt på det ofte, i år som har gått
Han var ikke typen til slikt
Det hele skjedde, så uventet brått
Jørn, som var så godt likt

Vet ikke hva man av dette kan lære
Vet ikke hvor han glapp
Noe trist som i han fikk syde og gjære?
Kanskje motbakken ble for bratt …

En bestefars farvel

Nå er det kun noen uker igjen
Jeg er rede, skal snart si farvel
Jeg visner sakte, og smått om senn
Er jeg borte, min tid er på hell

Det er trist, for jeg ville så gjerne se
Se at du vokste opp
Kroppen er svak, synd det ble som det ble
Mitt hjerte vil snart si stopp

Jeg er rede fordi jeg tror på no’ mer
Tror jeg et trygt sted vil vandre
Til en plass vi ikke fra jordlivet ser
Et sted hvor jeg treffer de andre

De andre er dem som forsvant litt for brått
Som jeg tror jeg igjen vil få se
Mitt lys har nå lenge lyst kraftig blått
Jeg kan kjenne at snart vil det skje …

Når jeg er borte, så gråt ikke lenge
Husk meg for den jeg var
Hverdagen kommer nok fort i gjenge
Skjebnen, den gir og den tar

Et råd skal du få, før jeg vandrer min venn
Og legg deg mitt råd på minne
Når beslutninger tas, bruk ditt hjertet og kjenn
Kjennes bra? – ja da vil du nok finne

Finne en løsning som viser deg vei
Når fornuften skjuler rett svar
Hjertets kompass vil nok vise deg
At din bestefars råd, rett var …

Auschwitz

Diktet ble skrevet da jeg var med min sønns klasse på hvite busser tur til Polen, og de fryktelige konsentrasjonsleirene. Sterk opplevelse å se områdene hvor millioner ble likvidert. Perrongen som omtales er endestasjonen i Auschwitz. Togsporet slutter der. Det gjorde også livet til de fleste av dem som kom med toget. Helena i diktet representerer de mange barna som døde allerede før de kom frem. Dette er det aller første diktet jeg skrev.

To barnesko kastes, Helena er død
Hun visnet av mangel på vann og brød

En grufull perrong, en fortvilet mor
Helena er død, hun ble aldri stor

Hva gjør en mor, i en slik situasjon
Når alt av verdi, er en knapp matrasjon

Hva gjør man med livet, når alt er tapt
Hun fikk aldri svaret, for alt gikk så kjapt

Ja, sorgen ble kort, den ble kvalt av gass
Et nytt tog på vei, det ble ryddet plass …

Drep ikke flere enn du må …

“Drep ikke flere enn du må”
Krig har òg sin etikk
Vi kan se dem ved graven stå
Med triste og sorgtunge blikk

Drep ikke flere enn du må
Men “må” – hvor mange er det?
For hver drepte, må noen gå
Til familier med beskjed …

“Drep ikke flere enn du må”
Etikk, men også logikk
Umulig for dem å forstå
Som dødsbudskapet fikk

“Drep ikke flere enn du må”
Er det mening i slike ord
Kan en mor og en far forstå
Når sønnen senkes i jord …

Når krig er nødvendig for fred
Er gråsonen mørkegrå
Først da er det en mening med –
Å si – “drep ikke flere enn du må” …

Det finnes en tid for alt

Det finnes en tid for alt
Også for sorg sa presten
Ordene traff meg, jeg falt
Om ikke fysisk, så nesten

Jeg vil ikke videre nå
Vil kjenne på det å miste
La ettertankene få rå
Vil være en stund i det triste

Kjenne på det som var
Ha tid til å reflektere
Kanskje finne noen svar
For sorg er å respektere …

Vil dvele ved sorgen og kjenne
Bare godta at alt er trist
Vil grave meg ned, kan hende
For jeg kommer nok opp til sist

Rusken

Nå hviler du fredelig, du gamle venn
På lørdag du takket farvel
Glad til det siste – du sovnet hen
Du var noe helt for deg selv

Rusken het du – det passet jo godt
Det var pelsen som ga deg ditt navn
En pels som tiltrakk seg masse FLÅTT
Også de vil nok føle et savn

Omplassert kom du – min skepsis var stor
«Turpress” og “plukke opp dritt”
Min skepsis var kortvarig – du satte spor
Du kapret raskt hjertet mitt

Våre mange turer – du lærte meg no’
Verdien av “her og nå”
Du levde i nuet – det var det jeg forsto
Kjære Rusken – du gamle, du grå

Tårene kom – du er borte nå
Jeg vet jo at slik må det være
Men likevel er det vondt å forstå
Og for alltid en sorg jeg må bære