kreft

Kreft heter han, og sorg er hans fag
En massemorder iblant oss
Dreper mange hver eneste dag
Intensiv forskning til tross

Kreft viser absolutt ingen nåde
Barn og unge, han tar dem alle
Skal terrorregimet hans få råde?
Hvem vil han inn, på dødsteppet kalle

Kreft, turer frem, gjør som han vil
Bare én som kan gjør han redd
Én som kan sette han helt ut av spill
Stoppe kreftceller i å bli spredd

Hans fiende er Forskning, en utdannet kar
Som jobber i mange land
Som svært gode resultater har
En flink og rettskaffen mann

Men forskning tar tid, og det vet Kreft
Under tidspress, han jobber på spreng
For redsel og sorg, har han nese og teft
Hver dag, får han nye i seng

Rundt sengene, står familie og venner
Kjenner på frykt, det er lett å se
Skal Kreft, igjen, ta en de kjenner
Kjære Gud, ikke la det skje

På kirkegården, står stenene tett
På graver, med liv, som endte for brått
Forskning sin jobb, er slett ikke lett
Det går fremover, men for noen for trått …

Ordenes forbannelse

Dårlig stemning, inntar rommet
Klamt grep, om oss som er der
Ord som er sagt
Er sagt – for alltid

Dårlig stemning, setter seg i veggene
Bederver oss, som er der
Ord som burde vært sagt
Ble ikke sagt – for alltid

Dårlig stemning, bosetter seg i huset
Innvendig forråtnelse, i oss som er der
Ord som ikke burde vært sagt
Ble sagt – for alltid

Dårlig stemning, rev huset
Drepte sjela, til oss som bodde der
Ord vi gjerne ville ha sagt
Kom aldri – for alltid

Tomt for tårer

En ulykke kommer sjelden alene
Ulykker angriper ofte i flokk
Ser sitt snitt, når du ligger nede
Samordnet angrep, som skaper sjokk

Ulykker sniker seg innpå deg
Når du minst aner det, banker de på …
Du ser etter fluktruter, rømningsvei
Men innser, det er ingen steder å gå …

Tårene renner, men snart går du tom
Som en tørrlagt elv savner vann
Mister kontroll over tid og rom
Ditt følelsesliv står i brann

Tomt for tårer, innvendig brann
Ulykkesilden får herje fritt
Du kjemper imot, du gjør det du kan
Før branntomten kjølnes ned, litt etter litt

En ulykke kommer sjelden alene
Men trøsten er, at de en dag drar
For en ting, er alltid, på det rene
Og det er at livet, både gir og tar

Mann med ljå

Uten nåde, uten rettferd
Fant han seg den neste i rekken
Fjernet alt av menneskeverd
Ondskapsfulle drittsekken

Troen borte, håp forsvant
Visste utfall, ikke dagen
Kjempet ja, men drittsekk vant
Plantet svulsten inne i magen

Hastet videre, flere på vent
Effektiviteten, rå
Neste offer venter spent
Spent på dom, fra mann med ljå …

I seneste laget

Jeg så på displayet, du prøvde å nå meg
Gjentatte ganger, fikk ta det i kveld
Må innrømmes, ja, jeg var litt lei deg
Depresjon, depresjon, kun snakk om deg selv

Jeg ringte deg ikke samme kveld
Overskuddet var ikke der
Av og til har jeg nok med meg selv
Var jo andre, som og, sto deg nær

Dagen etter, i firetiden
Vil beklage, tregt svar, ikke vondt ment
Du svarte ikke, hverken da eller siden
Jeg ringte deg over et døgn for sent …

Talen som kom for sent

Min tale til deg, var vakre ord
Vakre ord om flotte deg
Om deg som venn, som kjæreste, mor
Om vår kjærlighet, og heldige meg

En tale fra hjertet, fra meg til deg
En tale, du skulle spare i minnet
Historien, om vår kronglete vei
Om hvordan vi klarte, hverandre å finne

Talen var lang, mange ord
Ord, om et langt liv sammen
Ord, om hvordan du satte spor
Hvordan du skapte familierammen

Ord, om lykke, i ulendt terreng
Ord, om hverdag og fest
Ord, om din samlende kraft i vår gjeng
Ord, som beskrev deg som aller best

Nesten ferdig, skriver mer siden
Urolig, du burde vært hjemme nå
Du som jo alltid passet tiden
Jeg har ringt, men svareren var på

Det ringte på døra, hvem er nå det?
Du glemte jo aldri nøklene du
For sent for besøk, gikk ut for å se
Du skulle vært hjemme før klokka sju

Beskjeden som endret alt for meg
Der sto hun, presten, med sorg i blikk
Fortalte om traileren som traff deg
Om den bråe slutten, livet ditt fikk

Et dødsbudskap, snudde alt opp ned
Vi to, ikke lenger — «vi»
Du min kjære, den heleste ved
Skulle sagt til deg før, alt jeg ville si …

Morsomt så lenge det varte

Hun fikk sin vilje, nok var nok
Uten håp, bare mye smerte
Kroppen skjult i en kiste med lokk
Men du la igjen, ditt hjerte

Ditt hjerte for hele familien din
Ditt hjerte for dine venner
Begravet, en sommerdag så fin
Alle var der, alle du kjenner

Vakker musikk, fantastiske ord
En verdig slutt, til ære for deg
I oss har du satt evige spor
For minnene taler for seg

Jeg smiler, du var slik en optimist
Ditt mantra – «det var morsomt, så lenge det varte»
Ja, jeg smiler, selv om dagen er trist
Det var typisk deg, det var slik du svarte

En halvflaske 60 prosen

Bygget på en historie fra en ansatt på Vinmonopolet, før selvbetjening ble innført.

Klokken er noen minutter på ni
Hver morgen, står han der, på vent …
Betjeningen smiler, vet han vil si —
«en halvflaske 60 prosent»

Han har stått der, hver dag, i 30 år
Alltid bestilt det samme
Uvisst, hvor mye mer tid han får
Før leversvikten vil ramme

Et liv som ikke ble slik han ville
Et liv der flaska ble alt
Venner,familie, alt gikk til spille
Fyllik, var det han ble kalt.

Eneste vennen som ble igjen
Var en flaske med 60 prosent
En trofast, men drepende venn
Men for han, noe trygt og kjent

En dag sto han ikke lenger og ventet
Leveren hadde ikke mer å gi
Måtte bryte seg inn, han ble hentet
Han kom aldri mer klokken ni …

Brevet på bordet

Brevet som lå på bordet
Forklaringen, sannhetens øyeblikk
Svaret på det du gjorde
Hvorfor det gikk som det gikk

Hentet, lagt i en pose
Et sjokk, visste ingenting
Piller – overdose …
Rev av forlovelsesring

Kastet ringen ut i hagen
Raseriet traff meg brått
Kaster opp klumpen i magen
Burde jeg mer forstått?

Brevet – kun noen få ord:
«Unnskyld – jeg elsker deg –
Men nå forlater jeg denne jord,
fant ingen annen utvei»

Etterlot flere spørsmål enn svar
HVA – var hemmeligheten din
Hvem var det du egentlig var?
Du som lovet, å være min

Lammet, men klarte å reise meg
En blanding av sorg og sinne
Jeg valgte, og klarte, å tilgi deg
Vil bevare de gode år, i minnet

Besøker graven, kanskje du ser meg
Sier høyt til meg selv, «jeg har tilgitt deg»
Selv om du valgte den håpløse vei
Så tror jeg deg på, at du elsket meg

Lang lang rekke …

Så er det kveld igjen
Ikke snakket med noen
Ikke en eneste venn
Hun har mistet gnisten og troen

De ringte lenge, men ga opp til slutt
Angsten tok overhånd
De sa hun var blitt så fjern og mutt
Det ender jo gjerne sånn

Hun ville så gjerne, men maktet ikke
Psykisk syk som de sa
Grodde fast hjemme, umulig å rikke
Hvor var helsevesenet da?

Hun rykket frem på ventelisten
En plass eller to hver uke
Men fortere enn det, sluknet gnisten
På listen «alvorlig sjuke»

De fant henne mandag, vært død en stund
I begravelsen var det ikke mange
Ut av listen rykket hun
Den altfor, altfor lange …