Lang lang rekke …

Så er det kveld igjen
Ikke snakket med noen
Ikke en eneste venn
Hun har mistet gnisten og troen

De ringte lenge, men ga opp til slutt
Angsten tok overhånd
De sa hun var blitt så fjern og mutt
Det ender jo gjerne sånn

Hun ville så gjerne, men maktet ikke
Psykisk syk som de sa
Grodde fast hjemme, umulig å rikke
Hvor var helsevesenet da?

Hun rykket frem på ventelisten
En plass eller to hver uke
Men fortere enn det, sluknet gnisten
På listen «alvorlig sjuke»

De fant henne mandag, vært død en stund
I begravelsen var det ikke mange
Ut av listen rykket hun
Den altfor, altfor lange …

Ingen å miste

Jeg vil ikke dø pappa, vil ikke – nei!!!
Så mye jeg ikke har gjort
Hvorfor har Gud valgt akkurat meg
Jeg vil ikke dø så fort

Hva kan man svare, finnes det ord
En gutt som knapt har fylt elleve
Fortelle et barn at han aldri blir stor
Stemmen min begynner å skjelve

Jeg holder hans hånd, så fast som jeg kan
Jeg klarer ikke å svare
Øynene våre er fylt med vann
Kjære Gud, han kan du vel spare

Jeg ba og jeg ba, men Gud lyttet ikke
Et mirakel som aldri kom
Jeg husker så godt, det skremte blikket
Siden da, har jeg vært helt tom

Må skjerpe meg, være en klippe
Familien trenger meg nå
Livredd, jeg har ikke råd til å glippe
Må gi energi, ikke få

Nå hviler du fredelig, under en sten
En sten blant mange andre
I meg har sorgen skapt varige mén
Jeg er sint, men har ingen å klandre

Ingenting kan, eller vil bli som før
Hadde tre barn, men ingen å miste
Hvorfor Gud, gjør du slik som du gjør
Finnes noen mening, i dette triste?

Det sies at tiden leger sår
Har min tvil, men det gjenstår å se
Gråter ved graven din, der jeg står
Og til Gud har jeg sluttet å be …

Sovnet for alltid

Ser på bilde, lenge siden
Bilde ifra unge år
Mye skjedd i mellomtiden
Rare klær og snodig hår

Blikket våkent, litt naiv
Uferdig, men klar for alt
Pågangsmot og masse driv
For hverandre, var vi alt

Fremtiden, var lys for oss
Kjærlighet, i begges blikk
Jeg fra Hamar, du fra Moss
Ikke mye tid vi fikk

Ringte på, og der sto presten
Dødsbudskapet tungt som bly
Hørte starten, ikke resten
Ramlet fra min rosa sky

Utad taklet jeg det bra
Sorgen skjult bak smilemaske
Men bak masken, sjelden glad
Lykkepiller, knaske, knaske …

Sovnet mens du holdt i rattet
Du var trøtt, men ville hjem
Sorgen ikke til å fatte
Skjebnen, valgte å være slem …

Sekundet som forandret alt

Den grusomme lyden av panser mot kropp
Et svev, før han treffer bakken
Jeg ser det i sakte film, uten stopp
Hører ropet, «FORSIKTIG MED NAKKEN»’

Ser at han lever, men rører seg ikke
Stemmer, kaos og sjokk
Vil løpe fra situasjonen, stikke
Men blir der, er stiv som en stokk

Han døde ikke – fra halsen og opp …
Hans liv er i stol med hjul
Fra halsen og ned har jeg drept hans kropp
Etter det har jeg levd i skjul

I skjul fra alles bebreidende blikk
I skjul for å straffe meg selv
Samvittighetens nålestikk
Kan aldri mer, føle meg vel

Har møtt ham, hans mor, hans far og søster
De har sagt at de tilgir meg
De er snille, gir meg ord som trøster
Men to til må tilgi, Gud og jeg …