Depresjon

Det har vært mørkt lenge nå
Lenge siden lyset fikk slippe til
I slike perioder, er det tungt å gå
Klarer ikke bryte ut, selv om jeg vil

Som en hånd fra dypet, der alt er svart
Jeg holdes i et jerngrep, av en rusten klo
Prøver å løsrive meg, men grepet er hardt
Det ordner seg sier de – slutt aldri å tro!

Mørket fortærer meg sikkert og sakte
Har sluttet å gråte, apatisk nå
Ord blir tomme, oppbrukte, opplagte
Velment, men hvordan skal de evne å forstå …

I stummende mørke famler jeg i blinde
En tunnel, uten lys i sin ende
Det klamme mørket, meg fast vil binde
Og lykkes i sin higen, kan hende …

Jeg vil ikke leve, og våger ikke å dø
Jeg synker og synker, mot den dypeste bunn
Kaoset i meg, er som konstant opprørt sjø
Trenger å søke ly, en stakket stund

9. April

Du sto på barrikadene, våget å si …
Kjempet for kommende slekter
For retten til frihet og demokrati
Ble truet, men sa «jeg nekter»

Ditt liv var gjort mulig, av folk før deg
Ga tilbake, sto opp mot urett
Kunne nok valgt en lettere vei
Å ofre sitt liv, er som kjent ikke lett

Blant mange modige, ble du en helt
Du var synlig, mange andre var det ikke
Du, den første offiser som ble felt
Et puslespill trenger hver eneste brikke …

Vi står alle på skuldrene til helter
Våre barn vil høste det vi sår
Feighet, er det som et samfunn velter
Vi må gi tilbake, minst like mye som vi får …

https://snl.no/Øyvinn_Øi

Våre tanker går til de etterlatte

Etter store ulykker står de frem på TV og innleder med «våre tanker går til de etterlatte». Det er ikke noe galt med ordene, det er måten de blir sagt på. Tilgjort medfølelse er verre enn ingen medfølelse. Ord fra samlebånd — nei takk

Våre tanker går til de etterlatte

Våre tanker går til de etterlatte
Så formelt, så riktig, så iskaldt
Tomme ord, når sorg Ikke er til å fatte
Ord som på stengrunn falt

Disse «riktige» ord som ingen lytter til
Ord som fylles inn på sin definerte plass
Ufølsomme selvfølgeligheter, om du vil
Ord som gjør sammme nytte som … flass

Deres tanker går ikke til de etterlatte
De går til tanken på å gjøre og si alt korrekt
Derfor avsløres de også som overfladiske og platte
Spar meg for falske ord, som ikke tillegges vekt

Mr. Corona

IMG_0992

Ikke invitert, men du kom likevel
Snek deg innpå oss, som en tyv
Riktignok, med vekslende hell
Men dessverre, allerede drept syv

Du jakter de svakeste, feig som du er
Rammer verst, de som sliter fra før
Sorg bringes ut, til fjern og nær
Du måler din suksess, i at folk dør

Ditt eget liv, blir kort får vi håpe
Selv om du overlever ofrene dine
Du sprer din gjerning, gjennom smitte fra dråpe
Men til slutt skal du dø ut, av effektiv vaksine …

visnet

Sakte sakte, visnet hun hen
Ble tynnere og tynnere, dag for dag
En sleivete kommentar fra en «venn»
Ordene traff som knyttneveslag …

Det skal så lite til, det er sant
Begeret fullt, dråpen som rant over
En trygghet i seg selv, hun aldri fant
Nå ligger hun der, ser ut som hun sover

Sovnet inn, en gang for alle
Aldri mer vil hun våkne opp
Lille jenta, som en gan kunne synge og tralle
Se hva spiseforstyrrelse gjør med en kropp

Livløs i sengen, vi står rundt henne
I det lengste valgte vi å håpe og tro
Husker henne før, knapt mulig å gjenkjenne
Hvil i fred lille venn, dit du alt for tidlig dro …

Slette spor

Jeg sparte deg for en trist sannhet
Hva skulle du vel med den
Du har ikke vondt av det du ikke vet
Sannheten er ikke alltid en venn

Du trodde på et glansbilde av din farfar
Jeg kunne revet det i stykker, men nei
Ikke visste du hvordan han egentlig var
Sannheten ville bare skuffet deg

Helten din var ikke slik du tror
Du måtte for all del vite lite
Min jobb var å slette skammens spor
Du ville tatt din død om du fikk vite …

Trist som faen

Jeg trodde Ari var en snobb, en bløff, en lykkejeger. Jeg brukte noen år på å modne, skjønne at vi trenger forskjellene, fargeklattene, det unike. Nå er en fargeklatt borte og med det blir lerretet gråere …
Inspirert av tusenvis av lys på Slottsplassen ble dette diktet til.

Trist som faen

Brått og uvirkelig, du sa takk for deg
En fargeklatt, som våget annerledeshet …
47 år bare, men satte spor på din vei
Hvorfor nok ble nok, er det bare du som vet

Nærliggend å dømme — hvorfor? — du var far til tre!
Hvorfor slapp du taket, de trengte deg
Fantes der ikke lys i tunnelen du kunne se?
Ikke lett å akseptere og forstå slikt nei …

Men hvem er vi til å dømme, på ukjent mark
Hva vet vel vi, om mørket i ditt sinn
Kanskje var du som et tre, uten beskyttende bark
Sårbar, mot alt ondt som trengte inn

Kanskje var du sterkere, enn de fleste andre
Kanskje kjempet du lenge, men tapte til slutt
Med hvilken rett kan vi kritisere og klandre
Et sted i livet, ble en bærebjelke brutt

Mange av oss har hånet deg, bak din rygg
Hermet og flirt, av dine litt svulstige ord
Flokkmentaliteten kan være stygg
Kanskje tålte du det … kanskje satte det spor?

Nå er du borte, dine nærmeste gråter
Mange er vi som gråter med dem
Vi får aldri svaret, på dine beksvarte gåter
Vi har vel alle vårt, ting vi ikke viser frem …

Kanskje valgte du ikke å ta livet av deg
Kanskje livet, som valgte å ta livet ditt?
Kanskje så du slett ingen annen utvei
Kanskje livet spiste deg opp, litt etter litt …

Rosa glanspapir

Basert på en avisartikkel presenterte jeg sist uke diktet om om den lille jenta på 7 år som ble filmet mens hun ble voldtatt. En norsk mann betalte noen hundrelapper for å instruere overgrepet.
Diktet fikk oppmerksomhet på ulike diktgrupper, og en administrator som er opptatt av «koselige visdomsord, dikt og sitater» valgte å slette diktet etter at noen av leserne klaget. Her skulle det være koselig. Det er det også på denne facebookgruppen. Det er så mye rosa glanspapir der at diktet nok hadde druknet i det uansett. Nødvendig grep mot sensur er slik jeg ser det å,gi det fokus …

For ordens skyld er de lånte ordene «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» hentet fra Arnulf Øverland sitt kjente dikt «Du må ikke sove»

ROSA GLANSPAPIR

Du skal ikke tåle så inderlig vel
Den urett som Ikke rammer deg selv

Du kan pakke inn ord i glanset papir
Så de mister sin kraft og til ingenting blir

Du kan velge å se en annen vei
Måtte Gud forby, at du blir lei deg …

Du kan tenke at du har nok med ditt
Ja, slik har nok verden dessverre blitt

Du kan velge å slette ubehagelige ord
Det er jo ikke i vårt land jenta bor …

Den lille på 7 år, bryr seg ikke om dikt
Hun har ikke krefter til å tenke på slikt …

Du gjør ditt sensurvalg og vet så vel
At uretten ikke rammer deg selv …

(Atle Øi)