Tenk om …

Jeg var frisk, hadde ingen plager
Men var jeg lykkelig? — dessverre nei
Da er det hva man mangler, en jager
Slik er det på vår materialistiske vei

Med sykdom kom refleksjon og innsikt
Kunne byttet alt mot det å fjerne smerte
Biler og hus, ikke mye verdi i slikt
Fet lommebok erstatter ikke et sviktende hjerte

Tenk om jeg visste bedre da jeg var frisk
Tenk om jeg innså hvor viktig det bare er å være
Tenk om jeg hadde vært mindre grisk
Tenk om du som nå er frisk av disse ord kan lære …

Gruff

Så skjer det igjen, atter en gang
Singel, og ikke jeg som slo opp
Du som forelsket satt på mitt fang
Som aldri fikk nok av min kropp

Gruet deg, det var lett å se
Samlet mot, sa det, uventet, brått
Burde jeg forstått at det ville skje?
Gråt begge to, nå har du gått

Ferien vår, må jeg avbestille
Fortelle familie og venner — igjen
Fornedrelsen, du som ikke ville …
Mistet min kjæreste, men også en venn

Fortelles at lykken venter der fremme
Men vil den vare, føler meg brent
På ny må jeg «sjekke» vil helst være hjemme
Men nødvendig for å treffe noen, bli kjent

Må ned noen kilo, før blikk og vurdering
Være cool, morsom, spennende, intelligent
By på seg selv, si morsomme ting
Tilbake til start, en følelse som er kjent …

Kafka

Om de bare hadde valgt våpen
Ikke falskhet, løgn og fantasi
Det siste hun ble møtt med var dråpen
Ikke krefter igjen, ingenting å gi

Maktarroganse utviklet til perfeksjon
I en kvern ble hun målrette detronisert
Om Kafka sier deg noe, er det en assosiasjon
Prøvd å kjempe, virkelig konfrontert

Men maktarrogansen har forberedt seg godt
Bak skranker og regelverk sitter de trygt
Så mange fortvilede og sinte tårer grått
Uverdig behandling, verre en stygt

Om de bare hadde valgt våpen, kuler og krutt
Hun ville sikkert tapt men sluppet å bli pint
Skal en drepes er det nesten bedre å bli skutt
Selv om begge fremgangsmåter må kalles ufint

Hva tenker de på de som finner på slikt
Var de født til å plage folk eller har de lært det
Vinner plageåndene, også på sikt
Fikk ikke svaret, kun de som overlevde vil få se …

Faktaboks:
En kafkaprosess betyr på folkemunne en absurd byråkratisk eller rettslig forfølgelse av et enkeltmenneske som forstår lite eller ingenting av hva som foregår.

Snipp snapp snute

Snipp snapp snute, så var livet ute
Årene, som fløy så alt for fort avsted
Umerkelig, begynte ryggraden å lute
Skammen, da hodet ikke lenger hang helt med

Det gikk så fort, jeg undres, hvor ble all tiden av
En gang i tiden, hele livet foran meg
I postkassen, en konvolutt, avsenderen – NAV
«Snart pensjon, på tide å forberede seg»

Alt jeg skulle gjøre, alt jeg ikke rakk
Dager ble til uker, til måneder og år
30 år i samme jobb, avspist med et «takk»
Og blomster da, samt gavekort som alle får

En ny vår sa de alle, bare vent å se
Men merkelig nok fløy tiden fra meg, fortere nå
Snipp snapp snute, på en to tre
Alle mine planer … ble bare så som så …

Her sitter jeg blant andre gamle, på et pleiehjem
Vi venter, og vi vet godt hva vi venter på …
Ser enden av vår vei, snart er vi en av dem
Hvor klokken i vårt hjerte ikke lenge mer vil slå

Jeg ser på TV, spiser, og legges når jeg må
En gang i blant besøk, av nær familie og venner
Men alle har det travelt, så mye de skal nå
Det går så fint så, sier jeg, men skuffelsen jeg kjenner …

Snipp snapp snute, så kom de aldri mer
Rommet mitt ble tatt over, en ny person på vent
Mitt gods og gull ble delt på mine barn og noen fler
«Skal ha, skal ha» sa alle, slik ender arv som kjent

Om livet ble meg gitt igjen, jeg skulle endret alt
Bekymringene, ville jeg latt blåse bort med vind
Og unngått å i samme dumme felle falt.
Bekymringer, jeg skulle ikke sluppet disse inn

Vårt liv er er kort, som kjent min venn
Tilfeldig gitt oss, som en vakker gave
Valg vi tar bestemmer, hvor livet tar oss hen
Tross alt så er vi gartnere, i egen hage …

Jan-Petter og jeg

Vi sees i kveld, jeg elsker deg
Siste jeg hørte av stemmen din
Dårlig tid, du løp over en vei
Vi skulle gifte oss, du skulle bli min

Du så deg nok ikke for, denne dagen
En tabbe, din aller siste …
Bussen traff, du landet på magen
Et hav av blomster ble lagt ved din kiste

Vi sees i kveld sa du, du lovet meg det
Fra lykke til katastrofe, på et sekund
Gjennom tårer, kan jeg ingen framtid se
Men jeg kan ikke gi opp av en viktig grunn

Du ble født uten far, noen måneder etter
Det var lett å se hvem du lignet på
Vet du ønsket å kalle han Jan-Petter
Din siste vilje, skulle du selvfølgelig få …

Vi tenner et lys for deg, Jan-Petter og jeg
På din dødsdag gråter vi sammen vi to
Det siste du sa, «jeg elsker deg»
Jeg rakk ikke å svare før du for alltid dro …

Trysil Knut

Knut Bakken, min svigerfar døde 18.12.18. 86 år gamme. De siste seks årene ble det mye sykdom, smerte og forringet livskvalitet. Du klaget ikke, tok det som en mann og kroppen din kjempet til det siste. På dødsleiet ble mesteparten av dette diktet til, resten ble skrevet i dagene etterpå. Du kom fra Trysil, naturen og fjellet. Vi vil savne deg. Hvil i fred Knut.

Trysil Knut

De evige konger, med hvitkledde lue
Sto der da vi kom, står der når vi drar
Storslått, et vakkert skue
Kjenner årstidene, som både gir og tar

Naturen er vårt vertskap, vi – en flyktig gjest
Finner oss til rette, men forsvinner brått
De er fjellene, vi er bare folk flest
Hilser våre etterkommere, når vi har gått …

Tenk om fjellene kunne skrive bok
Sett alt, sa ingenting, men tenkte nok sitt
Med slik erfaring, må en jo bli klok
Fjellstøtt står de, og kloke har de blitt

Lytter til vinden når den flyr forbi
Kjenner snøens kalde hvite teppe
Venn med sol og måne, og vandreren på ski
Vet hva trollet i fjellet, bærer i sin skreppe

Du møtte fjellet Knut, og resten av vår natur
Det var der du hørte til, med din kunst og kniv
Du elsket friheten, ikke sykdommens bur
Du fikk 80 av dine år, med et fullverdig liv

Du var havets mann Knut, trivdes også der
Historiene var mange og du glødet med dem
Vi vil huske deg for alltid, for tiden du var her
Alle reiser tar slutt, du var kommet frem

Avskjedsbrevet

Vil starte brevet med å si unnskyld til deg
Jeg vet jeg sårer, men det blir for siste gang
Tro meg, ingen annen utvei
Motbakken ble så uendelig lang

Når du leser dette er jeg borte for godt
Kall meg feig, men jeg makter ikke mer
Livet må ha lyspunkter, ikke alltid være grått
Orker ikke slike dager, ikke enda fler

Livet går videre uten meg, slik er det
Kanskje en mening med det, hvem vet
Klandrer kun meg selv, for at det ble som ble
Ikke din skyld, du var bare godhet

Noe inni meg revnet for lenge siden
En uro som vokste og kvalte alt
De sa det ville bli bedre med tiden
De tok feil, det ble bare uendelig kaldt

Jeg vet du vil sørge, men vær så snill
Del resten av det med en du blir glad i
Det er mitt siste ønske, det eneste jeg vil
Takk for meg, elsker deg, ikke mere jeg kan si

Kjærlighetens uransakelige vei

Alles kjærester er andres vrakgods
Omplasserte, er vi alle mann
Opplevelser, rev våre hjerter til blods
Håp og tro, som rant ut i sand

Evig kjærlighet, varer en stund …
Men så får den behov, for å flytte på seg
Ofte hvileløs og og uten grunn
Kalles «kjærlighetens uransakelige vei»

Vrakgods finner vrakgods, skaper ny lykke
Ny evig kjærlighet, to fingre får hver sin ring
Ringene følger hverandre, et stykke
Før hjerter igjen revner, og må sy nye sting

Ja uransakelig, beskriver det hele godt
Uransakelig, uregjerlig, uventet og litt trist
Bygger, men river også ned, hensynsløst, rått
Uransakelig, ja det er sikkert og visst …

Ingen å miste

Farvel lykke, takk for alt
Vi vil aldri sees igjen
Hjertet mitt, ble brått kaldt
Lykke, en troløs venn

Lenge, løftet du meg
Du strålte i øynene mine
Uten forvarsel skilte vi vei
Jeg var moren som elsket sine …

Å miste et barn, umulig å beskrive
Ingen hensikt, å i det hele tatt prøve
Jeg ble bygget sakte, men var lett å rive
Lykken er så alt for lett å røve

Aldri mer, høre latteren din
Din lille hånd i min, aldri mer
Så liten, tillitsfull, vakker og min
Hvordan overleve når det verste skjer

Sies at tiden leger alle sår
Trodde det selv, men ikke lenger
Må være sterk, så jeg går og går
I flokken min, er jeg den alle trenger …

Til minne

Det er stille nå, du er ikke lenger
Alt for tidlig og meningsløst brått
En ekte venn, slik vi alle trenger
En venn, som ut av tiden har gått

Det er slike som deg verden trenger
Du var solen som skinte på alle andre
Du stilte opp, gikk alltid litt lenger
Trist, du så alt for tidlig måtte vandre

Du var ikke mystisk eller vanskelig å forstå
Du var smil, latter, smittende energi
Du siktet mot lyset, bare det du så
Ikke opptatt av å få, men hva du kunne gi

Din stemme er stum, men vi hører den
Ditt smil er borte men vil aldri forsvinne
I vårt minne forblir du alltid vår venn
Selv om solen er borte vil ditt minne skinne