Gruff

Så skjer det igjen, atter en gang
Singel, og ikke jeg som slo opp
Du som forelsket satt på mitt fang
Som aldri fikk nok av min kropp

Gruet deg, det var lett å se
Samlet mot, sa det, uventet, brått
Burde jeg forstått at det ville skje?
Gråt begge to, nå har du gått

Ferien vår, må jeg avbestille
Fortelle familie og venner — igjen
Fornedrelsen, du som ikke ville …
Mistet min kjæreste, men også en venn

Fortelles at lykken venter der fremme
Men vil den vare, føler meg brent
På ny må jeg «sjekke» vil helst være hjemme
Men nødvendig for å treffe noen, bli kjent

Må ned noen kilo, før blikk og vurdering
Være cool, morsom, spennende, intelligent
By på seg selv, si morsomme ting
Tilbake til start, en følelse som er kjent …

Gi ikke opp

Hun våget å lene seg fremover, men falt
Våget å tro han ville holde henne, ta i mot
Flammen i henne sluknet, det ble kaldt
Alt i hodet ble til kaos og rot

Våget å tro, var det hennes tur, endelig?
Men nei, ikke denne gangen heller
Så tom, som det er mulig å bli
Beveget seg ned i sin dypeste kjeller

«Våg – tro på kjærligheten», sa alle
Vel, så gjorde hun det, og ble nok en gang brent …
Hvem orker å reise seg når en vet en vil falle
Drømmen, igjen lagt på vent

Denne gangen, ville sårene ikke gro
Mørke tanker kom stadig på besøk
Ribbet for alt håp og fremtidstro
Noe tynnslitt, som denne gangen røk …

Skulle gå år i fortvilelse og stummende mørke
Mange ville hjelpe men hun ga dem ikke lov
Tårene var grått, tårekanalene hadde tørke
Isolerte seg, gikk i dvale, alt i henne bare sov

Men bak skyer sies det – er himmelen alltid blå
Etter uvær kommer dager med sol
Det er i motgang en må fortsette å gå
Svaret ligger ikke i et rep eller en pistol …

Som mange har erfart virker tiden som et viskelær
Sår gror, selv om arrene ikke forsvinner
Regnværsdager blir til bedre vær
Og alt kan brukes til noe, selv dårlige minner …

Det kom en prins, om ikke på en hvit hest
Ikke så pen som eventyrene forteller om
En stø, solid kar, lik folk flest
Kjente seg som henne, ofte skuffet og ensom

To barn ble født og det ble giftering
Erfaring ble til styrke i livets redskapssekk
Slike historier forteller oss en viktig ting
Gi ikke opp, når alt er svart som blekk

Finnes du?

Trodde jeg omsider var på trygg grunn
Håpet vinden hadde løyet, at båten ville bære
Da brått falt jeg ned, til en ny ukjent bunn
Burde visst bedre, at jeg aldri kan lære

Stolte på deg, vendte andre kinnet til
Blåøyd sier mange, og med rette
For meg var det kjærlighet, for deg et spill
Tenk å tro jeg alene, ditt begjær kunne mette

Jeg var en av mange, og det er mange av deg
Burde ha skjønt, men dessverre, jeg var blind
Du ble stadig fristet, sa aldri nei
Ute av syn, var jeg ute av ditt sinn

Skal jeg våge å reise meg, prøve igjen
Finnes der noen som vil elske lille meg
Og hvis du finnes, hvor finnes du hen
Du min kjære, du som ikke går lei

Kjærlighetens uransakelige vei

Alles kjærester er andres vrakgods
Omplasserte, er vi alle mann
Opplevelser, rev våre hjerter til blods
Håp og tro, som rant ut i sand

Evig kjærlighet, varer en stund …
Men så får den behov, for å flytte på seg
Ofte hvileløs og og uten grunn
Kalles «kjærlighetens uransakelige vei»

Vrakgods finner vrakgods, skaper ny lykke
Ny evig kjærlighet, to fingre får hver sin ring
Ringene følger hverandre, et stykke
Før hjerter igjen revner, og må sy nye sting

Ja uransakelig, beskriver det hele godt
Uransakelig, uregjerlig, uventet og litt trist
Bygger, men river også ned, hensynsløst, rått
Uransakelig, ja det er sikkert og visst …

Egoismen

Jeg valgte deg ikke, valgte meg selv
Kan angre nå, og gjør det
Straffen for å tro, at egoisme gjør en vell
Blindet meg fullstendig, kunne ikke se

Det jeg oppnådde, har ikke lenger verdi
Skjønte det først, da jeg mistet deg
Jada, jeg vet hva du vil si
En å klandre, og det er meg

Verdiene jeg omgir meg med er store
Hvis man er takstmann, vel å merke
Men relatert lykke … umulig å spore
Et plaster på skittent sår, vil fortsatt verke …

Skilsmisse

Alene med mine tanker
Ordet de fryktet, er sagt
Kjenner at hjertet banker
Urytmisk, ikke i takt

De som var skapt for hverandre
Har skuslet bort det som var
Bare seg selv å klandre
De som var det perfekte par

Festen var blitt til hverdag
Hverdagen var blitt grå
Tidspressets mas og jag
For sent å rette opp nå

Barna er store, men likevel
Trist å gi dem beskjed
Gikk på en typisk ekteskapssmell
Glemte å hverandre se …

Halve livet igjen å leve
Tiden leger jo sår
Forfra igjen, bygge nytt rede
Høst i sinnet, men vet det blir vår

Leve sammen

I gode og onde dager
Vi samtykket begge to
Lett når ingenting gnager
Da trykker jo ingen sko

Mange år før det strandet
Slik ekteskap ofte gjør
Spenningen hadde landet
Ild ble til halvvarme glør

Blir noen tanker rundt store brudd
Viktig å noe lære
Livet får seg et alvorsskudd
Det vonde, må ikke få gjære

Må lære noe til neste gang
Hva holder liv i ild
En oppskrift, en som er livslang
Som gjør at man får det til

Jeg vet ikke svaret, kanskje vet ingen
Fasiten finnes vel ei
Bevare kraften i gifteringen
Unngå den splittede vei

Kanskje deler av svaret er lett
Kanskje det går på å lytte …
Slutte å tolke, og tro i et sett
La ørene gjøre litt nytte …

Det å gjette, tolke, og tro
Kan bli sannhet, basert på ditt skjønn
Filter, forvrengninger, bygger ei bro
Kan fort bli problemenes brønn …

Det å lytte, er slett ikke lett
Høre, men også forstå
Unngå mistolkning, rett og slett
Det er det jeg jobber med nå …

Jeg elsker deg

Hva vil det si å elske noen
Finnes det dekkende ord
Denne usynlige men sterke broen
Mellom to, som virkelig tror

Tro på bånd som ikke skal ryke
Tro på et «meant to be»
Tro på det vakre, det gode, det myke
Fra nå, og til evig tid

Dikt om kjærlighet, vel og bra det
Men ord er nå engang kun ord
Viktigste er vel virkelig å se
Hva det i disse ordene bor

Jeg Elsker deg, sa hun med øynene sine
Kjærlig i blikket sitt
La sine myke hender i mine
Sa «ta meg, men aldri for gitt»

Isslottet

De gikk sammen inn i sitt isslott
Slottet som kalles ekteskap
Siden den gang, en elv av tårer grått
Drøm ble til hverdag- et voldsomt gap …

Der inne ble alt først kaldt,så til is
Ord ble til sårende giftpiler
Men fasaden holdt de, på et vis
Tok på seg masken som smiler

Isslottet smeltet aldri for de to
Isen ble tykkere, år for år
Gikk inn i det, med kjærlighet og tro
Nå er det mest frostskadde sår