Du skjønner det …

Er det dette vi skal si til våre barnebarn i desember 2040 …

Du skjønner det …

Du skjønner det lille venn
Vi hadde mere enn nok med oss selv
Visste hvor det bar hen
Men vi ville oss selv så vel …

Viktigst vår levestandard, vår generasjon
Vi ble griske, ville stadig ha mer …
Forsynte oss, stadig større porsjon
Hadde penger, men ville ha fler …

For sent å si unnskyld, jeg skjønner det
Kan du tilgi oss? — ikke det nei …
Lot oss rive med, det ble som det ble
Unnskyld kjære barnebarn, jeg er så lei meg …

Trist som faen

Jeg trodde Ari var en snobb, en bløff, en lykkejeger. Jeg brukte noen år på å modne, skjønne at vi trenger forskjellene, fargeklattene, det unike. Nå er en fargeklatt borte og med det blir lerretet gråere …
Inspirert av tusenvis av lys på Slottsplassen ble dette diktet til.

Trist som faen

Brått og uvirkelig, du sa takk for deg
En fargeklatt, som våget annerledeshet …
47 år bare, men satte spor på din vei
Hvorfor nok ble nok, er det bare du som vet

Nærliggend å dømme — hvorfor? — du var far til tre!
Hvorfor slapp du taket, de trengte deg
Fantes der ikke lys i tunnelen du kunne se?
Ikke lett å akseptere og forstå slikt nei …

Men hvem er vi til å dømme, på ukjent mark
Hva vet vel vi, om mørket i ditt sinn
Kanskje var du som et tre, uten beskyttende bark
Sårbar, mot alt ondt som trengte inn

Kanskje var du sterkere, enn de fleste andre
Kanskje kjempet du lenge, men tapte til slutt
Med hvilken rett kan vi kritisere og klandre
Et sted i livet, ble en bærebjelke brutt

Mange av oss har hånet deg, bak din rygg
Hermet og flirt, av dine litt svulstige ord
Flokkmentaliteten kan være stygg
Kanskje tålte du det … kanskje satte det spor?

Nå er du borte, dine nærmeste gråter
Mange er vi som gråter med dem
Vi får aldri svaret, på dine beksvarte gåter
Vi har vel alle vårt, ting vi ikke viser frem …

Kanskje valgte du ikke å ta livet av deg
Kanskje livet, som valgte å ta livet ditt?
Kanskje så du slett ingen annen utvei
Kanskje livet spiste deg opp, litt etter litt …

Best i verden …

Tredobbelt norsk, og seks blant de ti
Svensker og finner langt bak
Overlegent apparat på smøring av ski
I tet som alltid fra første stavtak

Resten av verden har ikke skjønt det
Bryr seg ikke, kan du skjønne slikt …
Bruker ikke tid på hverken å lese eller se
Hvor vil dette ende, på lengre sikt …

Vi jubler, elsker å være best
Best i Norge er best i verden …
En utlending på pallen, en sjelden gjest
Slår oss på brystet, på den suksessrike ferden

Vi er gode i idrett, i dette vårt land
Talentene blir satset på, får utstyr og penger
Sole oss i glansen, er noe vi kan
Noe selvfølelsen vår, så sårt trenger …

Resten av verden tenker nok sitt
Unner oss medaljene i mikroidretter
For EM i fotball er lenge siden gitt …
Kan trygt si at der henger vi litt etter …

Beklager

Ser du dem ikke, på skjermen, bilder av dem?
Hører du dem ikke, er stemmen for spak?
Tror du ikke på historien om at de mangler et hjem?
Er du kanskje interessert i en helt annen sak?

Ja, for hvem vinner Farmen i år mon tro?
Kanskje viktigst, hvem som går fortest på ski
Tar ansvar for våre egne, vårt eget kjøtt og blod
Vi har rikelig, men beklager, ingenting å gi …

Rosa glanspapir

Basert på en avisartikkel presenterte jeg sist uke diktet om om den lille jenta på 7 år som ble filmet mens hun ble voldtatt. En norsk mann betalte noen hundrelapper for å instruere overgrepet.
Diktet fikk oppmerksomhet på ulike diktgrupper, og en administrator som er opptatt av «koselige visdomsord, dikt og sitater» valgte å slette diktet etter at noen av leserne klaget. Her skulle det være koselig. Det er det også på denne facebookgruppen. Det er så mye rosa glanspapir der at diktet nok hadde druknet i det uansett. Nødvendig grep mot sensur er slik jeg ser det å,gi det fokus …

For ordens skyld er de lånte ordene «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» hentet fra Arnulf Øverland sitt kjente dikt «Du må ikke sove»

ROSA GLANSPAPIR

Du skal ikke tåle så inderlig vel
Den urett som Ikke rammer deg selv

Du kan pakke inn ord i glanset papir
Så de mister sin kraft og til ingenting blir

Du kan velge å se en annen vei
Måtte Gud forby, at du blir lei deg …

Du kan tenke at du har nok med ditt
Ja, slik har nok verden dessverre blitt

Du kan velge å slette ubehagelige ord
Det er jo ikke i vårt land jenta bor …

Den lille på 7 år, bryr seg ikke om dikt
Hun har ikke krefter til å tenke på slikt …

Du gjør ditt sensurvalg og vet så vel
At uretten ikke rammer deg selv …

(Atle Øi)

Rett til å klage …

Hvem var det som lovet deg lykken?
Hvem var det som hevdet at livet er lett?
Hvem ga deg den forbannede klagekrykken?
Hvem ga deg retten til alltid å bli sett?

Hva er så urettferdig, fortjener du mye mer?
Hva er det du sammenligner deg med?
Hva er det av verdens fattigdom du ikke ser?
Hva er det som gjør at nettopp du så fryktelig led …

Hvor vil du med klager og følelse av urett?
Hvor vil du rette din klage, og til hvem?
Hvor mye skal du få, før du takker og er mett?
Hvor ofte hjelper du, de som ikke engang har et hjem …

Når skal du slutte å klage din nød?
Når skal du vise din takknemlighet?
Når skal du takke for at du lever og ikke er død?
Når tar du innover deg, dette som du egentlig vet …

Nett-troll

Sterke meninger og uidentifiserbar
Latterliggjør, med uforskammet språk
Bak tastaturet, en litt stusslig kar
Som uten konsekvenser, ypper til bråk

Meninger, om alt og ingenting
«kildefakta», uten troverdighet
Sprer sine meninger, rundt om kring
En ureflektert fyr, som alltid best vet …

Sårer men bryr seg nok lite om det
Er nok selv såret, må på andre ta igjen
Trist at livet hans ble som det ble
For hvor bringer slik «kloakkgalle» han hen?

Min elskede skatt

Gir avkall på deg fordi jeg må
Ambivalent til å gi deg fra meg
Må hjelpe andre sier du, ber meg forstå
Ikke alltid jeg gjør det nei …

Så mange du vil hjelpe, så mange du vil nå
Velferdssamfunn, sier du, det vil vi jo ha
Men min velvilje, er ofte så som så
Da ser du strengt på meg, og sier klart i fra

Hjelper der du bor, i hele landet og andre land
Du blir satt pris på, mange er de som deg trenger
Jeg jobber hardt, bidrar så godt jeg kan
For de gjør seg ikke selv, mine skattepenger

Vi vet hvor du bor …

De setter meg i bås og analyserer meg
Generaliserer, jeg blir statistisk materiale
Jeg har selv stilt meg spørsmålet —hvem er jeg
Egne svar har ofte vist seg å være gale …

Jeg er 50-65, høyere utdannet og skilt
Inntekt høy nok til a de vil kommunisere med meg
Hvilken rolle ville det egentlig spilt
Om jeg var en drittsekk eller generelt snill og grei

Slikt spør de ikke om, og godt er det
For svaret kunne de jo ikke stolt på var rett
Nei mine hemmeligheter kan de heldigvis ikke se
Eller kan de, gjennom sitt finurlige statistiske nett?

henter inn informasjon om meg fra mine mange spor
Hva kjøper jeg, hva leser jeg, hvor reiser jeg hen
«Vi vet hva du heter, vi vet hvor du bor»
Kanskje vet de mer om meg enn min nærmeste venn …

Hvor vil dette ende, hvor langt vil de gå
Vil nok, noensinne bli nok informasjon
Vet de hvor grensen går og vil de over den trå
Vil de forspise seg eller forsyne seg med passe porsjon

Tiden vil vise, men hva vil den vise
Svaret på det har dessverre ikke jeg
Men jeg frykter informasjonsgriskhet vil skape krise
For der finnes alltid krefter, som ikke tar nei for et nei …

Valgte å ingenting gjøre

Ta det ikke så tungt, lukk øynene dine
Vi er oss selv nærmest, ikke sant?
Det er kommende slekter, vi velger å pine
Vi, den heldige generasjonen som vant

Spiste pynten på kaken, sa takk for mat
Ikke vårt problem, lykke til!
Fikk serverte alt på et gullfat
Takket for tilliten, ved å sette alt på spill

Opptatt av bompenger, sto på vår rett
Reiste med fly så ofte vi kunne
Advart, men tok ikke til vett
Kommende slekter vil gå til grunne

«Takk skal dere ha» vil de skrike i harme
Men vi hører ikke, for vi vil ikke høre
Ekstremvær, issmelting, global varme
Hadde muligheten, men valgte å ingenting gjøre …