Tåre

Hvem er du sa øyet – jeg er en tåre
Jeg vil renne langs kinnet slipp meg frem
Kjære vene sa øyet, hun mente nok ikke å såre
Men det gjorde hun sa Tåre, hun var slem

Tåre trillet langs kinn ned mot haken
Tok sats,hoppet og ble borte vekk
Rett bak han kom en ny, nesten helt maken
Et demning av følelser var lekk

Øye blunket, det ble en travel dag
Tårene trillet i strie strømmer
I nesten en uke gikk det slag i slag
Resultatet av knuste drømmer

Omsider kunne øye slappe av og hvile
Demningen var tettet, kunne se et smil
Strømmen av tårer hadde sluttet å sile
Inntil videre sukket øyet får jeg ta meg en hvil

Forbundet

Velkommen til vårt forbunds administrasjon
Stålsett deg, du får nok å gjøre …
Målet er idrett og fokus på mosjon
Men glem det, for nå skal du høre …

Det er målet, men likevel – sekundært
Maktkamp, ser du, er det som står sentralt …
Den som forstår slikt, har noe viktige lært …
Skal lære deg noen triks, det er kort fortalt

Bruk ikke krefter på idrett og mosjon
Det er ikke der slaget står …
Skaff deg heller en strategisk posisjon
Må ha styrke når du maktkampveien går …

Men idrett og mosjon, hvem tar seg av det
Tja – kanskje grasrota ordner det selv
For i dette forbund vil ingenting skje
Der stelles det med annet, det skjønner du vel …

Krangel

Negativ energi bygges opp
Ord avfyres, og treffer mål
Aggresjon i stemme, fakter og kropp
Det gnistrer når stål møter stål

Krangelen startet med en liten ting
Det ene ordet tar lett det andre …
Beskyldninger gjentas og går i ring
En slitsom øvelse, for sarte og tandre

Krangler renser luften, sies det
Men renses eller forurenses den …
Hva er utbyttet, hva vil vi skal skje?
Hvor fører slike strider oss hen

Kan hende renses luften for noen
Men forurenser kanskje, for enda fler
Sårende ord kan svekke troen …
Gjør tidvis skade vi først ikke ser

Det gnistrer når stål møter stål
Er det da vi finner de velvalgte ord
Ord som har rensing av luften som mål …
Ordvalg på krigersk jord …

Elsker du meg, spør jeg deg

Elsker du meg, spør jeg deg
Tåler du meg på min dårligste dag
Elsker du meg når du er trøtt og lei
Elsker du meg når det er grunn for nag

Elsker du meg høyere enn deg selv
Ville du gått i døden for meg om du måtte
Elsker du meg når livet ikke er på stell
Også når alternativene er vakre og flotte …

Da skal jeg elske deg som du aldri har blitt elsket før
Skal elske deg til evighet, og enda lenger
Skal elske deg, elske det som ingen andre gjør
Skal være den klippen du trenger

Jeg skal holde deg flytende når du nesten synker
Skal beskytte deg med all styrke jeg har
Skal elske deg når du eldes og er full av rynker
Da skal jeg elske deg for den du er, og var

Å elske gjensidig er uendelig flott
Deg og meg, til evig tid
Livet foran oss, kjennes godt
skape kraft, som trumfer strid og splid

To skip i natten

Du ser meg ikke, Ikke nå heller
Du er der bestandig, men går ikke inn
Jeg er huset, med en hemmelig kjeller
Der kjelleren er mitt sinn

Utenfor huset, du snakker og snakker …
Jeg svarer, smiler med munnen …
Hører deg si – du er vakker
Frykter at det er den eneste grunnen …

Du har sans for detaljer, god smak
Ulastelig antrukket, pen mann
Barske trekk, holdningen rak
Vet hva du både vil og kan

Jeg er pen, et vakkert smykke
Dine venner gir meg bekreftende blikk
Et perfekt par, sett bort i fra lykke …
For kjelleren, var stedet du ikke gikk

Som to skip i natten flyter vi to
Navigerer etter lys, andre har satt opp
En vet hva en har … Ja det vet du jo …
Jeg en ukjent kjeller, og en pen kropp …

Akkurat her og nå

I strandkanten, der vann møter land
Og lyden av bølger skaper sommermagi
Hånd i hånd, en kvinne og en mann
Kjærlighet, de trenger ingenting si

Hun er med barn, det vet ingen av dem
Snart får de vite… Snart lykkerus
To skal bli tre, det skal skapes et hjem
På fremtidstro, bygges hjem i et hus

Motgang vil komme, hos dem som hos andre
Dager hvor kjærlighet ikke er lett
Prisen, for å på livets vei vandre
På slike dager må en forvalte sitt vett …

Men akkurat nå møter vann land
Og lyden av bølger er alt de kan høre
Barbeint nyter de solvarm sand
Og her og nå, er det alt de skal gjøre

Kast loss

Jeg vil ikke vente, det holder nå
Livet på venteværelset er slutt
Hvorfor skal hverdager være grå
Farvel sikkerhet, med deg har jeg brutt

Tiden er moden for store valg
Nå eller aldri, det må bli nå
Mitt liv skal ikke på opphørssalg
Valget er tatt, I det skal jeg stå

Farvel fornuft, motet skal økes
Fra nå av skal ingenting bli som før
Eventyret skal oppsøkes
Skal slutte å gjøre alt andre gjør

Skal heller angre på det jeg har gjort
Ikke på alt det jeg ikke gjorde
Lett å feige ut, slik mange har gjort
Jeg er som en gambler ved pokerbordet

Pakker en sekk og selger resten
Materielle ting, ikke viktig, tenker jeg
Brått våkner jeg, får aldri vite resten
En drøm ja, men hva sa drømmen meg …

Andres ulykke er heller ikke å forakte

Han vil meg så inderlig vel
Min venn som stadig er på meg og spør …
Tenker på meg, ikke på seg selv
Av omsorg, ikke fordi han må eller bør …

Uff så leit, sier han, det ordner seg nok …
En bekymret mine – noe jeg kan gjøre?
Over problemer, skal det ikke legges lokk
Om mitt traurige liv, vil han gjerne høre

Omsorg er rørende, om den er ekte …
Men er den nå virkelig det …
Noe var det, som, som min skepsis vekte
Noe jeg først ikke kunne se

Jeg undrer meg, hans interesse har dalt
Dalte, når livet mitt, ikke lenger gikk i stå
Hvorfor så interessert, når alt gikk galt …
Eller er jeg i overkant kritisk nå?

Kanskje, kanskje ikke, hva tror du?
Andres ulykke, er som egen fremgang …
Om det virkelig stemmer, er det ikke til å tru …
Alt i livet er relativt, et slags vellykkethets-arrangement

Står heller i sorg og motgang alene
Trenger ikke trøstes med falske ord
Utakknemlig holdning, vil du kanskje mene
Men det er ingen påstand, bare noe jeg tror …

Bader han i min elendighet
Unner han meg ikke fremgang og hell
Se det er noe jeg slett ikke vet
Og frykter, at jeg på andre, kjenner jeg meg selv …

Så står vi der da, vi to

Så står vi der da, vi to
Som to fremmede for hverandre
Vi som lovet, som foran presten sto
Men vi feilet, som så mange andre

Det blåser en kjølig vind mellom oss
Vi er høflige, barna skal ikke lide
Du som klukklo, som pratet som en foss
Første kapittelets aller første side

På livets bok, vi skrev og vi skrev
Men blekket ble blast av trivielle ord
Vi trodde vi bygget, mens vi egentlig rev
En reiseskildring, om et par på villspor …

Så står vi der da, vi to
Utveksler overleverings-informasjon
Om henting, mat, klær og sko
Surrealistisk, en merkelig posisjon

Annenhver uke, min uke, din uke
Mitt barn blir bonusbarn til en ukjent
Alt må planlegges, hver minste tidsluke
Barn i skytteltrafikk, bring og hent …

Så står vi der da, vi to
Barna gir mamma en god lang klem
Håret ditt kiler, sa minstemann og lo
Kom sa jeg brått … Vi skal hjem …