Akkurat her og nå

I strandkanten, der vann møter land
Og lyden av bølger skaper sommermagi
Hånd i hånd, en kvinne og en mann
Kjærlighet, de trenger ingenting si

Hun er med barn, det vet ingen av dem
Snart får de vite… Snart lykkerus
To skal bli tre, det skal skapes et hjem
På fremtidstro, bygges hjem i et hus

Motgang vil komme, hos dem som hos andre
Dager hvor kjærlighet ikke er lett
Prisen, for å på livets vei vandre
På slike dager må en forvalte sitt vett …

Men akkurat nå møter vann land
Og lyden av bølger er alt de kan høre
Barbeint nyter de solvarm sand
Og her og nå, er det alt de skal gjøre

Kast loss

Jeg vil ikke vente, det holder nå
Livet på venteværelset er slutt
Hvorfor skal hverdager være grå
Farvel sikkerhet, med deg har jeg brutt

Tiden er moden for store valg
Nå eller aldri, det må bli nå
Mitt liv skal ikke på opphørssalg
Valget er tatt, I det skal jeg stå

Farvel fornuft, motet skal økes
Fra nå av skal ingenting bli som før
Eventyret skal oppsøkes
Skal slutte å gjøre alt andre gjør

Skal heller angre på det jeg har gjort
Ikke på alt det jeg ikke gjorde
Lett å feige ut, slik mange har gjort
Jeg er som en gambler ved pokerbordet

Pakker en sekk og selger resten
Materielle ting, ikke viktig, tenker jeg
Brått våkner jeg, får aldri vite resten
En drøm ja, men hva sa drømmen meg …

Andres ulykke er heller ikke å forakte

Han vil meg så inderlig vel
Min venn som stadig er på meg og spør …
Tenker på meg, ikke på seg selv
Av omsorg, ikke fordi han må eller bør …

Uff så leit, sier han, det ordner seg nok …
En bekymret mine – noe jeg kan gjøre?
Over problemer, skal det ikke legges lokk
Om mitt traurige liv, vil han gjerne høre

Omsorg er rørende, om den er ekte …
Men er den nå virkelig det …
Noe var det, som, som min skepsis vekte
Noe jeg først ikke kunne se

Jeg undrer meg, hans interesse har dalt
Dalte, når livet mitt, ikke lenger gikk i stå
Hvorfor så interessert, når alt gikk galt …
Eller er jeg i overkant kritisk nå?

Kanskje, kanskje ikke, hva tror du?
Andres ulykke, er som egen fremgang …
Om det virkelig stemmer, er det ikke til å tru …
Alt i livet er relativt, et slags vellykkethets-arrangement

Står heller i sorg og motgang alene
Trenger ikke trøstes med falske ord
Utakknemlig holdning, vil du kanskje mene
Men det er ingen påstand, bare noe jeg tror …

Bader han i min elendighet
Unner han meg ikke fremgang og hell
Se det er noe jeg slett ikke vet
Og frykter, at jeg på andre, kjenner jeg meg selv …

Så står vi der da, vi to

Så står vi der da, vi to
Som to fremmede for hverandre
Vi som lovet, som foran presten sto
Men vi feilet, som så mange andre

Det blåser en kjølig vind mellom oss
Vi er høflige, barna skal ikke lide
Du som klukklo, som pratet som en foss
Første kapittelets aller første side

På livets bok, vi skrev og vi skrev
Men blekket ble blast av trivielle ord
Vi trodde vi bygget, mens vi egentlig rev
En reiseskildring, om et par på villspor …

Så står vi der da, vi to
Utveksler overleverings-informasjon
Om henting, mat, klær og sko
Surrealistisk, en merkelig posisjon

Annenhver uke, min uke, din uke
Mitt barn blir bonusbarn til en ukjent
Alt må planlegges, hver minste tidsluke
Barn i skytteltrafikk, bring og hent …

Så står vi der da, vi to
Barna gir mamma en god lang klem
Håret ditt kiler, sa minstemann og lo
Kom sa jeg brått … Vi skal hjem …

Fader vår

Fader vår, du som er i himmelen
Det er nå jeg trenger deg, vis at du finnes!
Jeg valgte å tro på deg, som gud, som venn
Du må trå til nå, om kampen skal vinnes

Fortell ikke om uransakelige veier
Det jeg trenger er konkret, her og nå
Vær min venn, en som hjelper og heier
Jeg er vant til å gi, nå trenger jeg å få …

Kjære Gud, du som er i himmelen
Forlat meg ikke, i bunnløs sorg
For deg, er jeg kanskje, en i vrimmelen
Men du ba meg tro, du skulle være min borg

Mine venner vet knapt, hva godt de kan gjøre
Jeg tror på dem, og de tror på meg …
Kjære Gud, nå må du høre
Det er nå eller aldri jeg trenger deg …

Du kan redde liv, du kan redde nå
Redd henne, vær så vær så snill
Slipp ikke taket, for så å be meg forstå …
Vis hva du kan, og vis at du vil …

Flink bisk

Se meg, vær så snill se meg
Vil bekreftes i øynene dine
Men du ser en annen vei
Trenger ikke aksept fra øynene mine

Jeg er som en svamp, uten vann
Som har tørket ut og størknet
For deg er jeg ingen attraktiv mann
Min selvtillit har mørknet

Som en lydig hund, som er der for deg
Men kjærester logrer ikke …
Ingen respekt for en «mann» som meg
Hva skal du med en som bare kan nikke …

Vet svaret, men makter ikke
Mønster har blitt en tvangstrøye
Blitt en som bare kan bukke og nikke
Burde utfordret deg, ikke bare nikke og føye …

Venner

Du og jeg, venner for all tid
Medgang, motgang, uansett
Bånd som tåler uenighet og strid
Vennskap, er ikke alltid så lett

Vil alltid være der for deg
Slik jeg vet du og, for meg vil være
Når vi trenger hverandre, er svaret aldri nei
Vennskap, er å stå hverandre nære

Blod er tykkere enn vann
Ekte vennskap, er tykkere enn blod
Vi to, vil for alltid gå i spann
To individer, en felles tro

Tro på vennskap som viktigst av alt
Viktigere enn alt som kan kjøpes for penger
Sammen, går livet aldri helt galt
I vårt vennskap, bor all styrken vi trenger

Vi to – individer med ulike mål
Vi vil stadig velge vår egen vei
Men som to vedkubber på samme bål
Skal vi brenne for hverandre, du og jeg

Julegaven

Hva ønsker du deg til jul da Christian?
Han tullet det bort, svarte appelsin
Men det han egentlig ønsket seg, var en ny mann
En ny mann, til mammaen sin

En ny mann som kunne gjøre henne glad
Slik pappa hadde gjort, før han døde
Den gangen pappa levde, da alt var bra
Den gangen mammas øyne kunne gløde

Mamma som lo, så andre måtte le
Særlig når Pappa sa rare ting
Men nå var hun lei seg, lett å se
I går la hun vekk sin giftering

Christian visste hvem hun skulle få til jul
Hadde snakket med han, han som drev butikken
Han hadde smilt, spøkt, sa han så på henne i skjul
Men genert som hav var, hadde det blitt med kikken

Mamma skulle få han, og to kinobilletter
Skulle ta henne med til butikken, hun ville sikkert bli gla’
Barnevakt var i boks, en eldre fetter
Han gledet seg til jul, nå skulle alt bli bra

Til mine ekte venner

Du kjenner dem kanskje, medgangsvenner
De som er der, i gode tider
Som i motgang, deg knappest kjenner
Som på medgangsbølgene rider

I motgang, skygger de banen
Et vennskap som koster, det liker de ikke
Fiasko var ikke en del av planen
I motbakker ser de sitt snitt, til å stikke

De cruiser på livets overflate
Orienterer seg mot, den letteste vei
Å støtte en venn, i en blindgate
Nei da rygger de ut, sier takk for seg

En ekte venn kaster anker —
For venner som opplever storm
Stiller opp, både i gjerning og tanker
Snor seg aldri vekk, som en orm

Hvem er lojal, på din svarteste dag
Hvem tar ikke dommerens rolle
Hvem avstår fra fordømmelsesjag
Hvem vil alltid, vennskapsløftet holde …

Har du noen ekte venner rundt deg
Da er du heldig, sett pris på dem
Dere, som i dag er rundt meg
Fortjener en plass, ved mitt bord, i mitt hjem

Endring

En er slem og en er snill
En er rolig, en litt vill

En er vanlig, en litt snodig
En er feig, en annen modig

En er pratsom, en er taus
En er gnien, en er raus

En forsiktig, en tar risk
En er hyggelig, en litt striks

Ingen er vel enten eller
Blandingen er det som teller

Litt av ditt og litt av datt
Valgene du selv har tatt

Vil du endre, gjør nå det
Helt ufarlig skal du se

Vennene forsvinner ei
De forandrer også seg …