Jan-Petter og jeg

Vi sees i kveld, jeg elsker deg
Siste jeg hørte av stemmen din
Dårlig tid, du løp over en vei
Vi skulle gifte oss, du skulle bli min

Du så deg nok ikke for, denne dagen
En tabbe, din aller siste …
Bussen traff, du landet på magen
Et hav av blomster ble lagt ved din kiste

Vi sees i kveld sa du, du lovet meg det
Fra lykke til katastrofe, på et sekund
Gjennom tårer, kan jeg ingen framtid se
Men jeg kan ikke gi opp av en viktig grunn

Du ble født uten far, noen måneder etter
Det var lett å se hvem du lignet på
Vet du ønsket å kalle han Jan-Petter
Din siste vilje, skulle du selvfølgelig få …

Vi tenner et lys for deg, Jan-Petter og jeg
På din dødsdag gråter vi sammen vi to
Det siste du sa, «jeg elsker deg»
Jeg rakk ikke å svare før du for alltid dro …

Nestenkjærlighet

I kø for å hjelpe, det er jo jul
De vanskeligstilte bader i omtanke
Resten av året er hjelperne i skjul
Da slutter de gode hjertene å banke …

Hvem hjelper de egentlig, spør jeg meg
Er omtanken frikjøp av samvittighet
Nestekjærlighet, til man går lei …
Egenkjærlighet var det kanskje det het

365 dager i året, mange muligheter …
Så mange hverdager, og de kommer fort
Mange som trenger deg, for den som leter …
Eller er det da du velger å se bort ….

Avskjedsbrevet

Vil starte brevet med å si unnskyld til deg
Jeg vet jeg sårer, men det blir for siste gang
Tro meg, ingen annen utvei
Motbakken ble så uendelig lang

Når du leser dette er jeg borte for godt
Kall meg feig, men jeg makter ikke mer
Livet må ha lyspunkter, ikke alltid være grått
Orker ikke slike dager, ikke enda fler

Livet går videre uten meg, slik er det
Kanskje en mening med det, hvem vet
Klandrer kun meg selv, for at det ble som ble
Ikke din skyld, du var bare godhet

Noe inni meg revnet for lenge siden
En uro som vokste og kvalte alt
De sa det ville bli bedre med tiden
De tok feil, det ble bare uendelig kaldt

Jeg vet du vil sørge, men vær så snill
Del resten av det med en du blir glad i
Det er mitt siste ønske, det eneste jeg vil
Takk for meg, elsker deg, ikke mere jeg kan si

En kveld i Domkirken

Vi er invitert til Barratt Due sin festkveld i Oslo Domkirke. Min fantastiske lille niese Rikke, skal opptre. En litt usikker førsteklassing skal på scenen, men likevel er hun et år tryggere enn for et år siden.
Takk og gratulerer til min venn Harald Hjort som er daglig leder i Barratt Due. Han og hans proffe team team gjør en slik førjulskveld til et minne for livet.

En kveld i Domkirken

Spenningen er til å ta og føle på
Glitrende barneøyne, hjerter som banker
Alt de har trent på, vil de huske det nå?
Stolthet og glede, men også frykt-tanker

Kirken, fylt med familie og venner
Så mye kjærlighet på ett sted
Barn som holder hverandres hender
En liten gutt må tisse, og blir båret ned

Musikkglede, talent, publikum synger med
Deilig er jorden, og slekter skal følge slekters gang
Minner som lagres i hjertet et sted
En kveld full av kjærlighet, instrumenter og sang

Pappa, det er noe jeg må snakke med deg om …

Stå ikke i veien for meg
Fri meg fra forventningenes lenker
Stak ikke ut «min» vei
Tro ikke du vet hva jeg tenker

Du vil meg vel, jeg vet det
Vil jeg skal lære av dine feil
Vil jeg skal bli den du selv ikke ble
Jeg er båten, du vil være mine seil

Kjærlighet, men dessverre misforstått
Vil legge fra kai, og vinke til deg
ikke leve et liv du har gitt, og jeg har fått
Du er deg, jeg må være meg

Jeg vil kjenne friheten, selv seile
Ta ansvar for valgene jeg gjør
Lære av erfaringene i det å feile
Ikke følge forventninger og hva jeg «bør»

Jeg vet jeg sårer deg når jeg slipper tak
Slik må det være, du vet det nok innerst inne
På min egen scene må jeg stå foran, ikke bak
Jeg som andre, må min egen vei finne

Gruer meg til den uunngåelige samtalen
Vet jeg vil skuffe deg, skape et dypt sår
Alt som var tilrettelagt, du konstruerte malen
Men pappa, det var din mal, ikke vår …

Ny tidsregning

Vil ikke se meg tilbake
Gjort er gjort og spist er spist
Det er på fremtiden jeg vil smake
De blanke arkene, jeg vil bli vist

Jeg kan grave meg ned, analysere
Stille kritiske spørsmål til meg selv
La styggen på ryggen hovere
La fortiden behandle meg, som en trell

Vil heller heve blikket, begynne på nytt
En ny tidsregning, før og etter …
Trenger tilgivelse og en positiv dytt
Finne mening, som ikke tynger, men letter

Vil si unnskyld til de som fortjener det
Men ikke forbli i beklagelseslenker
Har grunnet for lenge, nå skal noe skje
Kan lett drukne, i alt en tolker og tenker …

Fremtiden vinker optimistisk til meg
Kan lære av fortiden, men ikke leve i den
Offerrollen kler ingen, garantert en blindvei
Bringer meg ingen steder hen

Spist er spist, nok er nok
Alvor viktig, men må ikke fortrenge glede
Vil med livets ingredienser, være gourmetkokk
Skal glede mine kjære, og venner som er tilstede …

Kjærlighetens uransakelige vei

Alles kjærester er andres vrakgods
Omplasserte, er vi alle mann
Opplevelser, rev våre hjerter til blods
Håp og tro, som rant ut i sand

Evig kjærlighet, varer en stund …
Men så får den behov, for å flytte på seg
Ofte hvileløs og og uten grunn
Kalles «kjærlighetens uransakelige vei»

Vrakgods finner vrakgods, skaper ny lykke
Ny evig kjærlighet, to fingre får hver sin ring
Ringene følger hverandre, et stykke
Før hjerter igjen revner, og må sy nye sting

Ja uransakelig, beskriver det hele godt
Uransakelig, uregjerlig, uventet og litt trist
Bygger, men river også ned, hensynsløst, rått
Uransakelig, ja det er sikkert og visst …

Egoismen

Jeg valgte deg ikke, valgte meg selv
Kan angre nå, og gjør det
Straffen for å tro, at egoisme gjør en vell
Blindet meg fullstendig, kunne ikke se

Det jeg oppnådde, har ikke lenger verdi
Skjønte det først, da jeg mistet deg
Jada, jeg vet hva du vil si
En å klandre, og det er meg

Verdiene jeg omgir meg med er store
Hvis man er takstmann, vel å merke
Men relatert lykke … umulig å spore
Et plaster på skittent sår, vil fortsatt verke …

Løfte sammen

Du skuffet meg i dag
Var ikke den jeg trodde du var
Ønsker ikke å ikke bære nag
Bare andre verdier du har …

Vil bygge, med andre enn deg
Finne de som vil ta løftene sammen
For å lykkes, må vi ro samme vei
Egoismens pris, er skammen …

Må tenke på deg selv sa du, tid for det
Gjør egoisme deg godt spør jeg?
Tiden vil vise, du får vente å se
Ditt liv, ditt valg, jeg venter ikke på deg

Dette diktet heter ingenting

Jeg ser deg, men later som ingenting
Du er ingenting heller
Den største ingentingen jeg kjenner
Ja faktisk så er du det

Jeg bryr meg ikke om deg, ikke i det hele tatt
Du er luft for meg, eller nei det er du ikke
Luft trenger jeg jo for å leve …
Du er det motsatte av luft, det er det du er

Du dumpa meg – som om jeg bryr meg
Du var tidsfordriv for meg, knapt nok det
Du er glemt, borte, vekk, du er ingenting
Ingenting, det er det du er, absolutt ingenting …