Snipp snapp snute

Snipp snapp snute, så var livet ute
Årene, som fløy så alt for fort avsted
Umerkelig, begynte ryggraden å lute
Skammen, da hodet ikke lenger hang helt med

Det gikk så fort, jeg undres, hvor ble all tiden av
En gang i tiden, hele livet foran meg
I postkassen, en konvolutt, avsenderen – NAV
«Snart pensjon, på tide å forberede seg»

Alt jeg skulle gjøre, alt jeg ikke rakk
Dager ble til uker, til måneder og år
30 år i samme jobb, avspist med et «takk»
Og blomster da, samt gavekort som alle får

En ny vår sa de alle, bare vent å se
Men merkelig nok fløy tiden fra meg, fortere nå
Snipp snapp snute, på en to tre
Alle mine planer … ble bare så som så …

Her sitter jeg blant andre gamle, på et pleiehjem
Vi venter, og vi vet godt hva vi venter på …
Ser enden av vår vei, snart er vi en av dem
Hvor klokken i vårt hjerte ikke lenge mer vil slå

Jeg ser på TV, spiser, og legges når jeg må
En gang i blant besøk, av nær familie og venner
Men alle har det travelt, så mye de skal nå
Det går så fint så, sier jeg, men skuffelsen jeg kjenner …

Snipp snapp snute, så kom de aldri mer
Rommet mitt ble tatt over, en ny person på vent
Mitt gods og gull ble delt på mine barn og noen fler
«Skal ha, skal ha» sa alle, slik ender arv som kjent

Om livet ble meg gitt igjen, jeg skulle endret alt
Bekymringene, ville jeg latt blåse bort med vind
Og unngått å i samme dumme felle falt.
Bekymringer, jeg skulle ikke sluppet disse inn

Vårt liv er er kort, som kjent min venn
Tilfeldig gitt oss, som en vakker gave
Valg vi tar bestemmer, hvor livet tar oss hen
Tross alt så er vi gartnere, i egen hage …

Hold ut

Sliten men gir meg ikke
Jeg er stemmen til de uten stemme
Kan ikke tillate meg å ydmykt nikke
Mobiliserer, lar meg ikke skremme

Jeg er håret i suppen, plagsom motstand
En kranglefant, uten allierte
Settes spørsmålstegn ved hva jeg kan
Kjente hersketeknikker, jeg vet det …

Jeg møtes først med ord og argumenter
Etterhvert tar kroppsspråket deres over
Gir seg til slutt, tenker de, mens de venter
Men det gjør jeg ikke, jeg lover …

Fremmedord – deres fremste skjold
Jeg googler og finner enklere ord
Sinne, når de mister grep og kontroll
Liker seg best i eget oppgått spor

De vil falle, de gjør det, før eller siden
Oppblåste pamper gjør alltid det
Holder ut, jeg er på lag med tiden
Fornuften vil seire, bare vent og se …

Fri

Du var vakker som en sommerfugl
lys lett sommerkjole, fri som vinden
Din latter var ekte, trillende, glad
Øynene dine gnistret av tro og håp
Hele deg var her og nå, og kjærlighet

Jeg bandt deg, først med forførende ord
Så med ansvar og plikter
Og til slutt med skjulte trusler og retorikk

Jeg stjal gløden i øynene dine,
Låste inn din trillende latter
Røvet troen og håpet ditt
Du lignet ikke lenger på sommerfuglen
Kjolen var blitt alt for liten …

Vinden hvisket farvel, for vinden er fri
Den vinket til deg, du vinket ikke tilbake

Jeg så forandringen men lot den skje
Jeg holdt på å drukne, klamret meg til deg
Dro deg ned i dypet, og så ble vi borte

Vinden kom i begravelsen din
Du er fri nå hvisket den, bli med meg
Du hadde den lyse lette sommerkjolen på deg
Du lo, trillende og glad, og så dro dere

Du så ned på de sørgende ved graven
Vinket til dem, men de vinket ikke tilbake
Noen hørte din trillende latter og kikket opp
Du var borte og ingen vet hvor du dro ….

(Atle Øi)

Jan-Petter og jeg

Vi sees i kveld, jeg elsker deg
Siste jeg hørte av stemmen din
Dårlig tid, du løp over en vei
Vi skulle gifte oss, du skulle bli min

Du så deg nok ikke for, denne dagen
En tabbe, din aller siste …
Bussen traff, du landet på magen
Et hav av blomster ble lagt ved din kiste

Vi sees i kveld sa du, du lovet meg det
Fra lykke til katastrofe, på et sekund
Gjennom tårer, kan jeg ingen framtid se
Men jeg kan ikke gi opp av en viktig grunn

Du ble født uten far, noen måneder etter
Det var lett å se hvem du lignet på
Vet du ønsket å kalle han Jan-Petter
Din siste vilje, skulle du selvfølgelig få …

Vi tenner et lys for deg, Jan-Petter og jeg
På din dødsdag gråter vi sammen vi to
Det siste du sa, «jeg elsker deg»
Jeg rakk ikke å svare før du for alltid dro …

Nestenkjærlighet

I kø for å hjelpe, det er jo jul
De vanskeligstilte bader i omtanke
Resten av året er hjelperne i skjul
Da slutter de gode hjertene å banke …

Hvem hjelper de egentlig, spør jeg meg
Er omtanken frikjøp av samvittighet
Nestekjærlighet, til man går lei …
Egenkjærlighet var det kanskje det het

365 dager i året, mange muligheter …
Så mange hverdager, og de kommer fort
Mange som trenger deg, for den som leter …
Eller er det da du velger å se bort ….

Avskjedsbrevet

Vil starte brevet med å si unnskyld til deg
Jeg vet jeg sårer, men det blir for siste gang
Tro meg, ingen annen utvei
Motbakken ble så uendelig lang

Når du leser dette er jeg borte for godt
Kall meg feig, men jeg makter ikke mer
Livet må ha lyspunkter, ikke alltid være grått
Orker ikke slike dager, ikke enda fler

Livet går videre uten meg, slik er det
Kanskje en mening med det, hvem vet
Klandrer kun meg selv, for at det ble som ble
Ikke din skyld, du var bare godhet

Noe inni meg revnet for lenge siden
En uro som vokste og kvalte alt
De sa det ville bli bedre med tiden
De tok feil, det ble bare uendelig kaldt

Jeg vet du vil sørge, men vær så snill
Del resten av det med en du blir glad i
Det er mitt siste ønske, det eneste jeg vil
Takk for meg, elsker deg, ikke mere jeg kan si

En kveld i Domkirken

Vi er invitert til Barratt Due sin festkveld i Oslo Domkirke. Min fantastiske lille niese Rikke, skal opptre. En litt usikker førsteklassing skal på scenen, men likevel er hun et år tryggere enn for et år siden.
Takk og gratulerer til min venn Harald Hjort som er daglig leder i Barratt Due. Han og hans proffe team team gjør en slik førjulskveld til et minne for livet.

En kveld i Domkirken

Spenningen er til å ta og føle på
Glitrende barneøyne, hjerter som banker
Alt de har trent på, vil de huske det nå?
Stolthet og glede, men også frykt-tanker

Kirken, fylt med familie og venner
Så mye kjærlighet på ett sted
Barn som holder hverandres hender
En liten gutt må tisse, og blir båret ned

Musikkglede, talent, publikum synger med
Deilig er jorden, og slekter skal følge slekters gang
Minner som lagres i hjertet et sted
En kveld full av kjærlighet, instrumenter og sang

Pappa, det er noe jeg må snakke med deg om …

Stå ikke i veien for meg
Fri meg fra forventningenes lenker
Stak ikke ut «min» vei
Tro ikke du vet hva jeg tenker

Du vil meg vel, jeg vet det
Vil jeg skal lære av dine feil
Vil jeg skal bli den du selv ikke ble
Jeg er båten, du vil være mine seil

Kjærlighet, men dessverre misforstått
Vil legge fra kai, og vinke til deg
ikke leve et liv du har gitt, og jeg har fått
Du er deg, jeg må være meg

Jeg vil kjenne friheten, selv seile
Ta ansvar for valgene jeg gjør
Lære av erfaringene i det å feile
Ikke følge forventninger og hva jeg «bør»

Jeg vet jeg sårer deg når jeg slipper tak
Slik må det være, du vet det nok innerst inne
På min egen scene må jeg stå foran, ikke bak
Jeg som andre, må min egen vei finne

Gruer meg til den uunngåelige samtalen
Vet jeg vil skuffe deg, skape et dypt sår
Alt som var tilrettelagt, du konstruerte malen
Men pappa, det var din mal, ikke vår …

Ny tidsregning

Vil ikke se meg tilbake
Gjort er gjort og spist er spist
Det er på fremtiden jeg vil smake
De blanke arkene, jeg vil bli vist

Jeg kan grave meg ned, analysere
Stille kritiske spørsmål til meg selv
La styggen på ryggen hovere
La fortiden behandle meg, som en trell

Vil heller heve blikket, begynne på nytt
En ny tidsregning, før og etter …
Trenger tilgivelse og en positiv dytt
Finne mening, som ikke tynger, men letter

Vil si unnskyld til de som fortjener det
Men ikke forbli i beklagelseslenker
Har grunnet for lenge, nå skal noe skje
Kan lett drukne, i alt en tolker og tenker …

Fremtiden vinker optimistisk til meg
Kan lære av fortiden, men ikke leve i den
Offerrollen kler ingen, garantert en blindvei
Bringer meg ingen steder hen

Spist er spist, nok er nok
Alvor viktig, men må ikke fortrenge glede
Vil med livets ingredienser, være gourmetkokk
Skal glede mine kjære, og venner som er tilstede …

Kjærlighetens uransakelige vei

Alles kjærester er andres vrakgods
Omplasserte, er vi alle mann
Opplevelser, rev våre hjerter til blods
Håp og tro, som rant ut i sand

Evig kjærlighet, varer en stund …
Men så får den behov, for å flytte på seg
Ofte hvileløs og og uten grunn
Kalles «kjærlighetens uransakelige vei»

Vrakgods finner vrakgods, skaper ny lykke
Ny evig kjærlighet, to fingre får hver sin ring
Ringene følger hverandre, et stykke
Før hjerter igjen revner, og må sy nye sting

Ja uransakelig, beskriver det hele godt
Uransakelig, uregjerlig, uventet og litt trist
Bygger, men river også ned, hensynsløst, rått
Uransakelig, ja det er sikkert og visst …