Natti natti

(Der det står XX fyller du inn mamma,pappa, onkel, tante etc)

Natti natti, sove nå
Du er trett min lille venn
Snart vil natten sige på
Hvor tar drømmene deg hen

Kanskje svever du der oppe
På et magisk drømmeteppe
På en fjelltopp, kanskje stoppe
Spise maten i din skreppe

Over fjell og fjord flyr du
Stjernene som viser vei
Klokken tikker, fem, seks, sju
Snart skal XX vekke deg

Pusten tung, nå skal du hvile
Sove, sove trygt i natt
I din drøm, jeg ser deg smile
Sove godt min lille skatt

Slekt og slikt

Slekter skal følge slekters gang
Stafettpinnen mellom generasjoner
Som en vakker og uendelig sang
Hvor alle i familien er forskjellige toner

De gamle var unge, og de unge blir gamle
Alle lager vi stien, som andre skal gå
Støtter hverandre, for å unngå å ramle
En tid for å gi, en tid for å få

Familiebånd, som binder oss sammen
Som et kunstverk vi sammen har malt
Vi er motivet , familien er rammen
«Samhold» heter bildet, er jeg blitt fortalt

Slekter skal følge slekters gang
Noen humper på veien betyr ingenting
Nye vers skal legges til slektens sang
For slekten skal videre, ikke gå i ring

Vi er ledde i lenken, som gir slekten kraft
I medgang og motgang må vi samlet stå
For hva er en spade uten skaft
Kraften intakt, selv om generasjoner vil komme og gå

Snart slipper du hånden min

Ordene virker ikke lenger
De er brukt opp, du gikk lei
Det er ikke orden du ikke trenger
Det er det at de kommer fra meg

Kraften i masende ord forsvinner
Du blokkerer, vet hva jeg skal si
Alt er sagt, men jeg påminner og påminner
Du trenger meg, men vil og være fri

Jeg må slippe taket, så godt jeg kan
Det er ditt liv, min erfaring er ikke din
Snart er du, en selvstendig voksen mann
Snart slipper du hånden min …

Takk for en hyggelig kveld

Takk kjøre venner, for en nok en hyggelig kveld
Takk kjære venner for mat og drikke
Å få være deres venner, må kalles hell
Bare synd klokken valgte, å så alt for fort tikke

Ja slik er det som kjent, i godt lag
Minuttene og timene, de bare fløy
Denne lille hilsen, er en takk for i dag
Ser frem til neste gang, og mere gøy

For sent

Bråsint, det ble storm i et vannglass
Det ble høns av en eneste fjær
Ord ble kritikk, og unødig krass
Vi to, som sto hverandre så nær

Jeg sa unnskyld, det var ikke nok
Du ville ikke la meg reparere
Mine feilvalgte ord angrep deg i flokk
Denne gangen orket du ikke mere

Jeg lover, vær så snill, skal skjerpe meg
Mine unnskyldningen nådde ikke frem
Kan vi møtes, snakke sammen — svaret var nei
Brått flyttet du ut av vårt felles hjem

Historie nå, du traff en ny
En som bedre håndterer ord
En som ikke fyller sine ord med bly
Skyter, og treffer, mentale blodspor …

Blir som det blir, eller?

Jeg savnet deg da du var i live
Jeg savnet deg da du gikk bort
Alle tankene jeg prøvde å skrive
Alle ordene, fargelagt i sort

Prøver å ikke dømme for hardt
Du, var et produkt av din tid
Oppvokst i annet terreng, annet kart
En mann var en mann, rustet til strid

Tiden forandret seg raskere enn deg
Ville endre omgivelsene, ikke deg selv
For sikkerhets skyld sa du heller nei …
Om det var et klokt valg? … vel vel …

Sorte ord gråner, blir med tiden kanskje hvite
Det hjelper å reflektere, få ting på avstand
Å klamre seg til fordømmelse hjelper lite
Bedre å skrive ord i sand på en strand

La tid være bølger, som skyller bort vonde ord
Ord, vaskes med bølgene, ut på havet et sted
Visker ut lammende minner og spor
Jeg som fordømte, og jeg som led …

Ser ut over havet, det smiler til meg
Solen og himmelen, speiler seg kan jeg se
Unikt og forunderlig, viser nok en gang vei
Tar kontroll, godtar ikke, at ting «ble som det ble»

Bak masken

Hvordan går det med deg
bra sa han, dagens første løgn
Livet er ikke for nybegynnere, nei
Knapt sovet på flere døgn

Hun smilte, penset raskt over på eget liv
Historier fra et liv på skinner
Er det noe galt spør hun, du virker så stiv
Ja sa han, jeg er en taper, du er en vinner

Hun så forskrekket på han, begynte brått å gråte
Nå var det han som plutselig ble satt ut
Hennes reaksjon var for han en gåte
Hun sank sammen, ryggen ble brått lut

Jeg har det ikke bra sa hun, ikke bak masken
Gjemmer meg bak ord og glanset fasade
Skal jeg være ærlig går det meste i vasken
Jeg vandrer i skyggenes dal, som en nomade

Men alt du sa, sier jeg, er det ikke sant det da
Halve sannheten, forsiden av medaljen sa hun
Som deg, innbiller jeg andre at alt er bra
Jeg begynte å gråte, vi gråt sammen en stund

Jeg må gå hvisket hun, det var godt å snakke med deg
Tenk at han hadde hjulpet henne, mislykket som han var
Tenk hva litt ærlighet kan bidra med på alles vei
Sant, sier du kanskje, men tør du selv å gi ærlige svar?

Snipp snapp snute

Snipp snapp snute, så var livet ute
Årene, som fløy så alt for fort avsted
Umerkelig, begynte ryggraden å lute
Skammen, da hodet ikke lenger hang helt med

Det gikk så fort, jeg undres, hvor ble all tiden av
En gang i tiden, hele livet foran meg
I postkassen, en konvolutt, avsenderen – NAV
«Snart pensjon, på tide å forberede seg»

Alt jeg skulle gjøre, alt jeg ikke rakk
Dager ble til uker, til måneder og år
30 år i samme jobb, avspist med et «takk»
Og blomster da, samt gavekort som alle får

En ny vår sa de alle, bare vent å se
Men merkelig nok fløy tiden fra meg, fortere nå
Snipp snapp snute, på en to tre
Alle mine planer … ble bare så som så …

Her sitter jeg blant andre gamle, på et pleiehjem
Vi venter, og vi vet godt hva vi venter på …
Ser enden av vår vei, snart er vi en av dem
Hvor klokken i vårt hjerte ikke lenge mer vil slå

Jeg ser på TV, spiser, og legges når jeg må
En gang i blant besøk, av nær familie og venner
Men alle har det travelt, så mye de skal nå
Det går så fint så, sier jeg, men skuffelsen jeg kjenner …

Snipp snapp snute, så kom de aldri mer
Rommet mitt ble tatt over, en ny person på vent
Mitt gods og gull ble delt på mine barn og noen fler
«Skal ha, skal ha» sa alle, slik ender arv som kjent

Om livet ble meg gitt igjen, jeg skulle endret alt
Bekymringene, ville jeg latt blåse bort med vind
Og unngått å i samme dumme felle falt.
Bekymringer, jeg skulle ikke sluppet disse inn

Vårt liv er er kort, som kjent min venn
Tilfeldig gitt oss, som en vakker gave
Valg vi tar bestemmer, hvor livet tar oss hen
Tross alt så er vi gartnere, i egen hage …

Hold ut

Sliten men gir meg ikke
Jeg er stemmen til de uten stemme
Kan ikke tillate meg å ydmykt nikke
Mobiliserer, lar meg ikke skremme

Jeg er håret i suppen, plagsom motstand
En kranglefant, uten allierte
Settes spørsmålstegn ved hva jeg kan
Kjente hersketeknikker, jeg vet det …

Jeg møtes først med ord og argumenter
Etterhvert tar kroppsspråket deres over
Gir seg til slutt, tenker de, mens de venter
Men det gjør jeg ikke, jeg lover …

Fremmedord – deres fremste skjold
Jeg googler og finner enklere ord
Sinne, når de mister grep og kontroll
Liker seg best i eget oppgått spor

De vil falle, de gjør det, før eller siden
Oppblåste pamper gjør alltid det
Holder ut, jeg er på lag med tiden
Fornuften vil seire, bare vent og se …

Fri

Du var vakker som en sommerfugl
lys lett sommerkjole, fri som vinden
Din latter var ekte, trillende, glad
Øynene dine gnistret av tro og håp
Hele deg var her og nå, og kjærlighet

Jeg bandt deg, først med forførende ord
Så med ansvar og plikter
Og til slutt med skjulte trusler og retorikk

Jeg stjal gløden i øynene dine,
Låste inn din trillende latter
Røvet troen og håpet ditt
Du lignet ikke lenger på sommerfuglen
Kjolen var blitt alt for liten …

Vinden hvisket farvel, for vinden er fri
Den vinket til deg, du vinket ikke tilbake

Jeg så forandringen men lot den skje
Jeg holdt på å drukne, klamret meg til deg
Dro deg ned i dypet, og så ble vi borte

Vinden kom i begravelsen din
Du er fri nå hvisket den, bli med meg
Du hadde den lyse lette sommerkjolen på deg
Du lo, trillende og glad, og så dro dere

Du så ned på de sørgende ved graven
Vinket til dem, men de vinket ikke tilbake
Noen hørte din trillende latter og kikket opp
Du var borte og ingen vet hvor du dro ….

(Atle Øi)