Ånden i lampen

O herre, som gnir på lampen
Tre ønsker vil jeg deg gi
Jeg kvakk til, så inn i hampen
Hva i all verden skulle jeg si

Fred i verden sa jeg med en gang
Ånden ristet energisk på hodet
Har prøvd, men freden blir aldri lang
Jeg må først knekke Midtøsten kode

Da ønsker jeg meg, god helse til alle
Ånden lo rått, det kan du ikke få
Det skaper bare eder og galle
Skaper arbeidsløshet, må du forstå

Men hva skal jeg velge da, mon tro
Penger, sa ånden, det vil du vel ha
Penger er bra, men det har jeg jo
Han sukket – SÅ HVA VIL DU DA!!!

Jeg vet det, sa jeg, men ånden var lei
Jeg var redd han snart ville klikke
Jeg vil klare meg selv, uten hjelp fra deg
Okey, sa ånden, på tide å stikke

Jeg innså det, jeg må mestre selv
Ikke få servert, alt på et fat
Kjære lampeånd, du mente nok vel
Men det ufortjente, gjør meg kun trist og lat …

Fotball

“Av alle uviktige ting her i verden er fotball den viktigste”
– Pave Johannes Paul den 2

Fotball er håp
Fotball er glede
Fotball begeistrer -og fotball kan kjede

Fotball er filming
Fotball er sommer
Fotball er følelser -jævla dommer …

Fotball er sanger
Fotball er vold
Fotball er vennskap – lojalt samhold

Fotball er lek
Fotball er «vi»
Fotball er kunst – tidvis magi …

Fotball er vilje
Fotball er stang
Fotball fortvilelse – gang på gang …

Fotball er tro
Fotball taktikk
Fotball er jubel – i krysset den gikk …

Fotball er hjerte
Fotball er vennskap
Fotball er skuffelse – bittert tap

Fotball er livet
Fotball, en gave
Fotball uviktig? – helt feil, Pave

Dagen derpå

Våkner med dundrende hodepine
Husker, men slett ikke alt
Minnes en kvinne, tror hun het Line
Erindrer, jeg snublet og falt

Vet jeg har kranglet, men ikke med hvem
Husker en dum kommentar
Tok jeg en taxi, gikk jeg hjem?
Hvor er bankkortet, glemt i en bar?

Ser på mobilen, snakket med flere
Om hva, nei det har jeg glemt
I mitt minne dukker det stadig opp mere
Gruff som helst bør bli glemt …

Er voksen nå, burde ha lært
Men stadig, går jeg på en smell
Vet jeg har sagt mye dumt og sært
Fylleangst fra gårsdagens kveld

Brekker meg, svetter, aldri mer
Dette er siste gang
Har sagt det før, men så skjer det som skjer …
Denne søndagen her blir lang …

Dagen derpå, har vært der før
Ikke én gang, nei sikkert noen hundre
Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør som jeg gjør
Er jeg dum? Tja – man kan faktisk undre …

Forvarsel

Sammen med ukens fredagsdikt vil jeg presentere kunstneren Helle Wårås. Hun skal ha en separatutstilling på Akershus festning i november, og har invitert meg til å arrangere to diktkvelder i perioden.
En stor ære, og jeg skal invitere med meg noen talentfulle poeter jeg kjenner. Festningslokalene er rå og jeg vil sende ut invitasjonen til alle jeg tror kan være interessert.
Helle liker godt ukens fredags dikt som er omarbeidet noe etter at jeg publiserte det for noen år siden.

Forvarsel

Jeg titter i speilet, hvem er han der?
En eldre og skallet mann
Et merkelig speil, gjør magen svær
Jeg ligner da ikke på han?

Ser en gang til, et løgnaktig speil
Lyver meg midt opp i trynet
Viser et bilde som opplagt er feil
Men jeg slipper han ikke av syne

Ligner på meg, men langt fra så ung
Fyren i speilet er sliten
Deler av kroppen er opplagt for tung
Skjorten er altfor liten

Knappene sliter, magen vil ut
Håret har sagt farvel
Huden, er som vasket med lut
En mann, som har gått på en smell …

Fyren i speilet, har tydelig gitt opp
Gnisten, sluknet for godt
Ensom, i en forfallen kropp
Livet, ble sakte men sikkert grått

Brått, blir mannen i speilet borte
Som dugg for sol, han bare forsvant
Vi to hadde faktisk nesten lik skjorte
Et forvarsel … Ikke sant?

Men forvarsler kan man gjøre noe med
Endre og unngå feil
Når jeg en gang blir gammel, vil jeg se
Et annet bilde i speil …

Typisk

Typisk at bussen akkurat gikk
Typisk at jeg måtte glemme
Typisk at bare de andre fikk
«Typisk», med klagende stemme

Typisk, et ord en bør kvitte seg med
Ordet er som sement
Forventning om at noe galt skal skje
Og da skjer det jo gjerne, som kjent …

Sementen stivner, inne i deg
Typisk, et fastlåst ord
Typisk, er ikke en farbar vei
Nei «typisk», er et typisk blindspor

Kjenne på det at ingen vil ha deg

Begynte flott med fine ord
«Endring og nye tider»
For noen ble endringen veldig stor
For endring har mange sider

«Når en dør lukkes, åpnes en ny»
Trøst fra venner og kjente
Velmente ord, men de kjentes som bly
Angsten, hva har jeg i vente?

«Sparken» har fått et finere navn
Overtallig, er ordet
Min nye sjef følte neppe noe savn
Da han takket meg av, slik han gjorde

Bankene liker stabilitet
Familien har sine «krav»
«Tenk positivt, bla, bla», ja da jeg vet
Men ord, som meg ingenting gav

Døren bak meg slo brått igjen
Hvor var den som sto åpen?
Takk for din søknad, men alltid et «men»
«Nei» nummer hundre ble dråpen

Å kjenne på det at ingen vil ha deg
Er tungt for en som vil gi
Lett å velge en depressiv vei
Ned i tungsinn er det lett å gli

Men nedoverbakker har alltid en bunn
Du må dit, før det igjen går opp
Troen på det ga meg håp, og en grunn
Til å tro, ikke trykke på «STOPP»

Den nye jobben var slett ikke lett
Tøffere, mindre penger
Men jeg klarer meg, og legger meg mett
Og klage, det gjør jeg ikke lenger …

Livet – dødens venteværelse

Livet er langt, før det plutselig blir kort
Noe mange har erfart – og for sent forstått

Hva kunne de gjort om de visste det før
Mindre «skulle», «kanskje», «farlig» og «bør»

Mere «ja, hvorfor ikke» og «lev mens du kan»
Mindre «kanskje med tiden», den som rant ut i sand …

Men ord er nå ord, og dikt er dikt
Er det mål og mening, i å høre på slikt

Kanskje tryggere å leve, slik mange gjør
Der livet er tiden, det tar før man dør …

Ugjenkallelige ord

Minnene velter innover meg
Jeg står i min barndoms hage
Vi var bestevenner, du og jeg
Vonde minner, umulig å jage

ordene jeg sa til deg …
hvorfor sa jeg dem?
Du så aldri mer min vei
Så ubegripelig, ond og slem

Du fant nye, men dårlige venner
De gjorde noe med deg
Vi gjør dumme ting, slikt hender
Men for deg, ble dette en ny vei …

Ser deg tidvis, du ser ikke meg
Nok med ditt, og koppen din
Får meg ikke til å gi penger til deg
Vil ikke frikjøpe samvittigheten min …

Jeg står i min barndoms hage
Her, hvor ordene en gang falt
Samvittigheten, vil for alltid gnage
Selv vinden, blåser bebreidende kaldt …