Blakk, hadde bare penger

«Alt var bedre før i tiden» — med unntak av det meste! Farsrollen er en av tingene som har endret seg mye. Fra tidligere å være en litt perifer person for barna, er de fleste fedre langt mer til stede nå. Det er mindre sosialt akseptert å dedikere all sin tid til karriere — heldigvis.

Blakk, hadde bare penger

Fikk nesten alt han pekte på
Alltid det siste, innen mobiltelefoni
Klær, de dyreste merker en kan få
Alt, hva en lommebok kan gi

Øste kjærlighet, fra en bankkonto …
Men ellers, var avstanden som et hav
En fraværende far, som aldri forsto
Penger kjøper ikke kjærlighet, verdien er for lav

Verbale selvmordsbombere

Jeg startet dagen på en hyttegruppe på sosiale medier. Debatten dreide seg om tregheten i alpintrekket, når heisene ikke blir fylt opp optimalt. Dette er selvsagt litt komplisert med koronaregler og enkeltmenneskers tolkning av dem, og da er ordkrigen i gang. Mangel på dannelse hos enkelte blir fort tydelig. «Dust» og andre skjellsord kastes ut mot de med en annen mening, og i løpet av minutter har gode naboer blitt uvenner. Ukens fredagsdikt måtte vike plass for et nytt dikt som ble inspirert av min morgenlektyre 🙂

Verbale selvmordsbombere

Mangel på normal dannelse, dessverre
Burde holdt munn, men akk
Det de sier, blir bare verre og verre
Tidvis så meningsløst at en ler seg skakk

Sosiale medier, er deres lekegrind
Her øser de ut sin uhøflighet
Usammenhengende tankespinn
Hvor de tar det fra, er det ingen som vet

Uten filter, ingen refleksjonsevne
Kommentarfeltet – gjørmebryternes hjem
Ble de mobbet, og vil på andre seg hevne?
Verbale selvmordsbombere, kaller vi dem

Farvel til ord

Antibac, og hjemmekontor
Munnbind og hytteforbud
Et år, fylt med slitsomme ord
La dem forsvinne, kjære Gud

Vaksine og karantene
Permitteringer og NAV
Ord og uttrykk, vi gikk lei, kjære vene
La ordene, finne sin grav

Pressekonferanse, «i disse koronatider»
En meters regel og albuehilsen
Hjemmeskolens, mange slitsomme sider
Restauranter, uten vinen og pilsen

Hygiene, husk vaske hender
Gå ikke på besøk, unngå gjester
«Dugnad» ble en av årets trender
Bøter til alle, på folksomme fester

R-tall, smittetall, flokkimunitet
Innreiseforbud, streng kontroll
Moralpolitiet følger med, som du vet
Unngå vreden fra nett-troll

Zoom, teams, digital møteplass
Fremtidsord, vi må fortsette med
Men de andre ordene, er som flass
Rest in peace, hvil i fred

Rett til å klage

Hvem var det som lovet deg lykken
Hvem sa at livet er lett
Hvem ga deg «klagekrykken»
Fortjener du alltid å «bli sett»

Hva gjør at du opplagt fortjener mer?
Hvem sammenligner du deg med?
Verden fattigdom, er det den du ikke ser?
Bor du i et land med krig eller fred?

Hvor vil du med følelsen av urett?
Hvor retter du din klage, og til hvem
Hvor mye må du få, før du takker og er mett
Milliarder av mennesker, ville misunt deg ditt hjem

Når skal du slutte å klage din nød
Når skal du vise takknemlighet
Når skal du takke, for ditt daglige brød
Når tar du innover deg, alt du egentlig vet …

Verdens viktigste ord

Det finnes et ord, et løsningsord
Et ord, som kunne forhindret krig og urett
Et ord, som ikke i alle bor
Et ord, som krever at folk tar til vett

Ordet er kjent men glemmes lett
Burde fått fredspris, om ord kunne det
Vet du hvilket. Prøv å gjett
Et ord som i strid, ikke er lett å se

Ordet rommer mye, og må modnes i deg
Mange av oss synder mot det, hver eneste dag
Lett å være enig i, men gjør vi det – nei
En evig sannhet, som fortsatt står ved lag

Så hva er dette ordet, med kraft som krutt
Som alltid har vært viktig, slekt etter slekt
Hvilket ord er det vi synder mot, jevnt og trutt
Jo det skal jeg si deg, ordet er Respekt.

Høster som du sår

Vi strever, der er vi like
Vi strever mot mål som flytter seg
Vil være som andre, og samtidig unike …
Vi strever og strever, både du og jeg

Oppnåelse måles, i aktelse og penger
Posisjon, bil og båt, hytter og hus
Utseende på de som ligger i våre senger
Definert målestokk , vår selvvalgte rus

Vi er gitt et liv, et tilmålt antall dager
I morgen, to dager færre enn i går
Vi ser paradokset, i målene vi jager
Nå er du advart, du høster som du sår

De usynlige

De pakker inn alt de sier
De garderer seg, på alle mulige vis
Tråkker aldri opp nye stier
Vekter sine ord, både på ros og ris

Som såpen du ikke får tak på
Blir til en kameleon, når det blåser opp
Vokter sine skritt, blir usynlige og grå
Skjuler seg i mengder, går alltid i tropp

Alltid en del av et flertall
Avventer sitt standpunkt, til det er trygt
Forsiktige, risikerer ikke et fall
Motiveres ikke av mulighet, men av frykt

Følger strømmen, og blir til strøm
Flyter med, uten motstand av noe slag
Som perfekte sting i en perfekt søm
Det friksjonsfrie, er en perfekt dag

De lever, dør og glemmes fort
Hvem huskes vel, for det de ikke gjorde
Kanskje slipper de ikke inn, i St. Peters port
Kanskje er deres gjerning, umulig å spore …

Nedstengning

Nedstengning

Pressekonferanse, nedstengning igjen
Smitten sprer seg, som ild i tørt gras
Hvor bringer denne ulykken oss hen?
Mange livsverk, går i tusen knas

Politikerne, balanserer på line
For mye og for lite, betyr kritikk
Balansegang i valgene, er hårfine
Opposisjonen, kommer med hyppige stikk

Alt ble forandret, nærmest over natten
Det som var en selvfølge, er nå blitt mål
Koronaen, med like mange liv som katten
Temmes til gnister, men blusser opp som bål

Eldre og utsatte, på sykehjem, alene
Besøk var lyspunkt, som nå er vekk
Eksperten, kappes i å synse og mene
Hva blir pandemiens neste trekk

Kanskje trengte de fleste av oss en støkk
En påminnelse, om at livet ikke alltid går på skinner
Men noen utsatte, tåler ikke en slik trøkk
Over dem, er det et forbannet virus som vinner

Treet

Bare prøv deg vind, du knekker meg ikke
Tross uværet i din pust og ditt bråsinne
Jeg og min rot, vil oss slett ikke rikke
Over oss, vil du ikke vinne

Vi står støtt i jord, og tro på oss selv
Snart er du sliten, gir opp, går lei
Vi er kanskje Ikke sterke, som staute fjell
Vår styrke, er evnen til å bøye seg

Vi bøyer oss, for å unngå å knekke
Men retter oss opp, slik vi alltid gjør
Vi står tett i tett, på rad og rekke
Beskytter hverandre, så ingen dør

Vinden, vinner over noen av våre venner
De tørre og gamle, som knekker lett
Da feller vi en tåre, eller et blad, det hender
Men slik er livet, når man blir gammel og trett