Klage klage

Er du en som alltid skal klage?
På søken etter de som orker å lytte
Deler raust ugress, fra egen hage
Klage klage, men til hvilken nytte?

Ser du etter feil, og stadig finner?
Gir du næring til ugress med dine ord?
Da er du en taper og ingen vinner
En som ødelegger dyrkbar jord

Vik fra meg, eller skjerp deg, er du snill
Jeg vil lades, ikke tappes for energi
Et sted, må du ha gått deg vill
Ble til en, du neppe ville bli

Trives du i rollen, er den kjent og kjær?
Er klaging din identitet, alt du kan?
Skapes fem problemhøns, av en fjær?
Er du ugressets næringsrike vann?

Ta til fornuft, det er nok nå
Giften på tungen, ikke spytt den på meg
Gi dagen farge, mal over det grå
Se opp og frem, velg en ny og farbar vei

Styggen på ryggen og hans bror

Dette diktet er et resultat av et colaborate prosjekt. Jeg sendte første del av et dikt til Ann-Heidrun Skår som endret, laget fortsettelsen og sendte tilbake. Diktet gikk mellom oss en rekke ganger, og med stadig nye endringer og justeringer. Dette ble til slutt resultatet.

Slike samarbeid har sine utfordringer men er både lærerikt, spennende og utviklende. Det skapes noe som ellers aldri ville blitt til. Takk til Ann-Heidrun Skår som tok utfordringen på strak arm.

Styggen på Ryggen og hans bror

Styggen på ryggen er med overalt
Ingen fred å få, nei dessverre…
I mine sår, strør han grovkornet sal
slikt svir, bare verre og verre.

Jages, men kommer alltid igjen.
Slu, han vet godt at han sårer.
Kaller seg selv en brutalt ærlig venn.
Fornøyd når han fremkaller tårer.

Styggen på ryggen har også en bror
Klok, når han kommer til orde
GodNok, født av den samme mor
Positiv glød vil han spore.

De umake brødre er begge bevisst
Vet hva de ønsker og vil.
Styggen på ryggen, bruker sin list
Mens GodNok, vil jenke det til.

De sitter der begge, på skuldrene dine
GodNok og Styggen på ryggen.
Sistnevnte, med bekymringens mine
Mens GodNok trår dansen på bryggen.

Dansende glad, over livets magi
Mens Styggen på ryggen vil sture
GodNok har sanset hva livet kan gi
mens Styggen på ryggen kan lure…

Stå ikke i veien

Stå ikke i veien for meg, vær så snill
Gi meg tilstrekkelig rom til å puste
Sett ikke vår kjærlighet på spill
Frihetsberøves jeg, vil alt ruste

Jeg svømmer ikke med håndjern på
Fotlenker, vil drukne meg
Bruk ikke din pensel til å male meg grå
Jeg er meg, du er deg

Vi skal gå sammen, hånd i hånd
Jeg skal elske, beskytte, forsvare deg
Men bind meg aldri, med usynlige bånd
Da glipper taket, og vi går hver vår vei

Jeg må puste, jeg trenger armslag
Jeg er ingen hund i bånd, du kan oppdra
Vi to har potensiale, kan bli et drømmelag
Men da må vi være rause, gi og ta …

Depresjon

Det har vært mørkt lenge nå
Lenge siden lyset fikk slippe til
I slike perioder, er det tungt å gå
Klarer ikke bryte ut, selv om jeg vil

Som en hånd fra dypet, der alt er svart
Jeg holdes i et jerngrep, av en rusten klo
Prøver å løsrive meg, men grepet er hardt
Det ordner seg sier de – slutt aldri å tro!

Mørket fortærer meg sikkert og sakte
Har sluttet å gråte, apatisk nå
Ord blir tomme, oppbrukte, opplagte
Velment, men hvordan skal de evne å forstå …

I stummende mørke famler jeg i blinde
En tunnel, uten lys i sin ende
Det klamme mørket, meg fast vil binde
Og lykkes i sin higen, kan hende …

Jeg vil ikke leve, og våger ikke å dø
Jeg synker og synker, mot den dypeste bunn
Kaoset i meg, er som konstant opprørt sjø
Trenger å søke ly, en stakket stund

Gjest: Elise Embla Scheele med «mørkets avkom»

Denne uken vil jeg presentere et fantastisk dikt jeg tilfeldigvis kom over på en diktgruppe på Facebook. Elise Embla Scheele er poeten bak dette gripende og tidsaktuelle diktet. Flaggermusen er kjent som en effektiv smittespreder og antas også å være opphavet til at Coronaviruset smittet mennesker- les for all del dette diktet og reflekter litt over om det er flaggermusen eller mennesket som er problemet …

DIKT: MØRKETS AVKOM

Hele din verden
vil jeg vende på hodet
og ingenting
vil bli som før

Opp ned og omsnudd
hang jeg i treet
og i dype huler
av Moderjordas indre

I hennes fuktige mørke
under åpningene i berget
næret jeg mitt avkom
og skjerpet mine sanser
før nattens tokt

Jeg er
en Mørkets skapning
Lyset
har aldri vært
min veiviser

Men mine evner og viten
strekker seg
lenger enn du kan fatte
med min hørsel fanger jeg opp
hver form og bevegelse
i landskapet
Slik kjenner jeg
alle tings sammenheng

Menneskene
har gjennom tidsaldrene
fulgt min myke flukt i natten
langs broen
under stjernehimmelen
mellom de døde og levende
Så lenge dere gav akt på meg
med ærefrykt
voktet jeg overgangen
Nå står gapet åpent
med sylkvasse tenner
og hvinende dødsangst

Du fanget meg
i ditt nett
du bandt meg
stablet oss
sultet oss
vred om halsen
og så
ble det svartere enn svart

Du tok
mitt liv
du tok
mine skoger
du fordrev meg fra
mitt hjem
og aldri mer
vil jeg fly i måneskinn
få vende tilbake
til mine kjære

Du åt mitt kjøtt
du fortærte meg
men etterpå
ga jeg ikke slipp på deg

Nå hviler jeg
i din elskers berøring
gjennom dødbringende kyss
og kjærtegn
skjenker jeg min gift
ingen steder
skal du lenger være trygg
ikke engang
i dine kjæres favn

Jeg lukker klørne
rundt halsrøret ditt
og kapsler mine svarte vinger
rundt lungene dine

Slik du kveler
Jordas lunger
vil jeg kvele
dine lunger
Nå står alle
dine fly på bakken

Nå er tiden inne
Menneske
for at du må legge ned dine våpen
som har blitt din bane
før du slukes av din egen
forgapte grådighet

Nå er tiden moden
for at du gjennom lidelse og tap
må begynne å forstå
hvordan vi er forbundet
gjennom luften du puster

Du er ikke alene
på denne Jorda
og alt hva du gjør mot Henne
vil før eller siden
slå tilbake på deg

– Elise Embla Scheele, forfatter

Kommentarfelt søker innsiktsfull kvinne eller mann

Kommentarfelt søker innsiktsfull kvinne eller mann
En som faktisk evner, å vise litt respekt
En med kunnskap, og som beviselig noe kan …
En med synspunkter, vi kan tillegge vekt

Kommentarfelt, søker et minimum av intelligens
En som Ikke bare mestrer, nedsettende ord
Den rette tror vi har, en dose «common sense»
En faktabasert person, som mer enn synser og tror …

Kommentarfelt søker deg, med noe vesentlig på hjertet
En som ikke bare sprer, sitt tanketomme tøv
En som vil noe mer, enn å andre mennesker sverte
En som Ikke bare gjør, en trett og lei og sløv

Kanskje og dessverre, er søket helt forgjeves
Den rette har blitt skremt, og er alt jaget på dør
Da må nok kommentarfeltet, dessverre kondemneres?
Da er det ytringsfrihet, og demokratiet som blør …

Våre tanker går til de etterlatte

Etter store ulykker står de frem på TV og innleder med «våre tanker går til de etterlatte». Det er ikke noe galt med ordene, det er måten de blir sagt på. Tilgjort medfølelse er verre enn ingen medfølelse. Ord fra samlebånd — nei takk

Våre tanker går til de etterlatte

Våre tanker går til de etterlatte
Så formelt, så riktig, så iskaldt
Tomme ord, når sorg Ikke er til å fatte
Ord som på stengrunn falt

Disse «riktige» ord som ingen lytter til
Ord som fylles inn på sin definerte plass
Ufølsomme selvfølgeligheter, om du vil
Ord som gjør sammme nytte som … flass

Deres tanker går ikke til de etterlatte
De går til tanken på å gjøre og si alt korrekt
Derfor avsløres de også som overfladiske og platte
Spar meg for falske ord, som ikke tillegges vekt

Overmakten

Alt hun hadde var en svak stemme
Knapt hørbar i kampen om oppmerksomhet
Men hennes budskap var viktig å fremme
Det er noe alle som virkelig lyttet vet

Hun sto opp for de som bare viske kan
De som alltid får minst når andre får mer
Og dem er det mange av, selv i et rikt land
Men de vi ikke hører, er også de vi ikke ser

Hun talte deres sak med sin svake stemme
Ga seg ikke, selv om den druknet i støy
Forsvarte en gruppe, vi ikke har lov til å glemme
– Skal se på saken, ble hun fortalt, men visste de løy …

Skråsikker

Skråsikre, er de som lite kan
Vet ikke nok, til å vite hvor lite de forstår …
Beveger seg på debattens dype vann
Og drukner gjerne når intelligensen rår

Ydmyke er de med intelligens og åpent sinn
Blir det, når en evner å se det store bildet
I problemstillinger trenger de lenger inn
Kunnskap og refleksjon, er intelligensens kilde

Men i dag er det de med «utestemme» en hører
De som fyller rommet og tar mest plass
De som går foran, dit dumskapen oss fører
De som aldri roper «brems» bare «full gass»

Så hvordan slippe de litt stillferdige og kloke frem
I en verden, med for mange store bokstaver
Hvordan høre de med «innestemme» ja alle dem
De med verdifullt tankegods, ikke bare de med talegaver …