Trist sorti


Det er interessant å reflektere over Trump sin vekst og hans fall. En kan helt sikkert lære mye av dette. Han var rik, berømt, hadde kone og barn, hadde mye makt, men det var ikke nok. Han ville bli president og klarte det. Mye kan sies om metodene hans , men han er nok ikke alene om å ha brukt alle triksene i boka for å nå lengst mulig. Likevel, var selv ikke det nok. I nest siste kapittel av livet måtte han oppnå mer, han kunne ikke leve med valgtapet og mistet siste rest av gangsyn. 

Hva skjer på veien mot en slik trist sorti? Han var sikkert en søt liten baby en gang han også. Men mye viktigere enn dette er – hva er det som blinder så mange av hans følgere? 

Kanskje har mange av oss noe av den samme i oss –  En form for griskhet som utfordrer viktigheten av å være fornøyd med det vi har.  Det er mange lange skritt mellom oss vanlige og Trump, men mekanismene kan likevel være sammenlignbare. Under gitte og dårlige vekstvilkår kan vi alle bli den verste utgaven av oss selv. Det finnes det mange eksempler på i historien. 

Trump får en trist sorti, men kanskje kan det gi verden nyttig læring. God fredag og beklager uvanlig lang innledning til ukens fredagsdikt 🙂 

Trist sorti

Mye vil ha mer, får aldri nok

Først penger, så behov for makt

Grenser ble flyttet, mot tidenes sjokk

Ord, som aldri skulle vært sagt

Mye vil ha mer, og faen vil ha fler

En avskjed i skam, et ødelagt navn

Hva er det som blinder, som han ikke ser?

Hva driver han, hva er hans savn?

Galskapen må jo komme fra et sted

Hvor gikk det galt, hva skjedde på veien?

Han hadde så mye, og falt så langt ned

Resultat av å havne på griskhetgaleien

Høster som du sår

Vi strever, der er vi like
Vi strever mot mål som flytter seg
Vil være som andre, og samtidig unike …
Vi strever og strever, både du og jeg

Oppnåelse måles, i aktelse og penger
Posisjon, bil og båt, hytter og hus
Utseende på de som ligger i våre senger
Definert målestokk , vår selvvalgte rus

Vi er gitt et liv, et tilmålt antall dager
I morgen, to dager færre enn i går
Vi ser paradokset, i målene vi jager
Nå er du advart, du høster som du sår

De usynlige

De pakker inn alt de sier
De garderer seg, på alle mulige vis
De tråkker aldri opp nye stier
Vekter sine ord, både på ros og ris

De er som såpen du ikke får tak på
Blir til en kameleon når det blåser opp
Vokter sine skritt, blir usynlige og grå
Skjuler seg i mengder, går alltid i tropp

De representerer alltid et flertall
Venter med sitt standpunkt, til det er trygt
Forsiktige, risikerer ikke et fall
Motiveres ikke av muligheter, men av frykt

De følger strømmen, og blir til strøm
Flyter med, uten motstand av noe slag
Som perfekte sting i en perfekt søm
Det friksjonsfrie, er en perfekt dag

De lever, dør og glemmes fort
Hvem huskes vel, for det de ikke gjorde
Kanskje slipper de ikke inn, i St. Peters port
Kanskje er deres gjerning, umulig å spore …

Nedstengning

Nedstengning

Pressekonferanse, nedstengning igjen
Smitten sprer seg, som ild i tørt gras
Hvor bringer denne ulykken oss hen?
Mange livsverk, går i tusen knas

Politikerne, balanserer på line
For mye og for lite, betyr kritikk
Balansegang i valgene, er hårfine
Opposisjonen, kommer med hyppige stikk

Alt ble forandret, nærmest over natten
Det som var en selvfølge, er nå blitt mål
Koronaen, med like mange liv som katten
Temmes til gnister, men blusser opp som bål

Eldre og utsatte, på sykehjem, alene
Besøk var lyspunkt, som nå er vekk
Eksperten, kappes i å synse og mene
Hva blir pandemiens neste trekk

Kanskje trengte de fleste av oss en støkk
En påminnelse, om at livet ikke alltid går på skinner
Men noen utsatte, tåler ikke en slik trøkk
Over dem, er det et forbannet virus som vinner

Treet

Bare prøv deg vind, du knekker meg ikke
Tross uværet i din pust og ditt bråsinne
Jeg og min rot, vil oss slett ikke rikke
Over oss, vil du ikke vinne

Vi står støtt i jord, og tro på oss selv
Snart er du sliten, gir opp, går lei
Vi er kanskje Ikke sterke, som staute fjell
Vår styrke, er evnen til å bøye seg

Vi bøyer oss, for å unngå å knekke
Men retter oss opp, slik vi alltid gjør
Vi står tett i tett, på rad og rekke
Beskytter hverandre, så ingen dør

Vinden, vinner over noen av våre venner
De tørre og gamle, som knekker lett
Da feller vi en tåre, eller et blad, det hender
Men slik er livet, når man blir gammel og trett

Hvil i fred

Du så ut slik man skal se ut
Din familie passet til min kravspesifikasjon
Du ble likt av mine venner og familie
Jeg ble akseptert av dine nærmeste

Så da giftet vi oss, og kjøpte hus der man skal bo
Forventningen var to barn, og vi leverte på det
Våre meninger og politiske ståsted var korrekt
Vi var en puslespillbrikke i andres liv, som passet

Det var ikke kjærlighet ved første blikk
Det var en veloverveid totalvurdering
En balansert avtale mellom to parter, fornuftig
Vi hadde våre drømmer, men klarte å holde dem i sjakk

Vi døde omtrent når vi skulle, begge to
Vi fikk en pen sten med navnet vårt på
Hvil i fred stod det på stenen vår
Det gjorde vi, vi hadde jo god trening i det …

Livet er som været

Livet er som været, alltid i endring
Skyer, sol, vind, regn, snø og tåke
Vi håper og tror, men kontrollerer ingenting
Med- og motgang, vil oss alltid råke

Vi kan planlegge, søke å kontrollen få
Men uvær vet vi, kommer på oss, brått
For fremtiden er som kjent, vanskelig å spå
La oss nyte det gode, det blir tidsnok grått.

Ikke lenge igjen

Det er ikke så lenge igjen
Mye jeg gjør for aller siste gang
Kanskje vårt siste farvel min venn
Resterende tid, blir neppe lang

Jeg fikk færre år enn jeg håpet på
Men flere enn mange andre har fått
Tidvis bitter, så vanskelig å forstå
Avslutningsfasen, kom så alt for brått

Men mest av alt er jeg takknemlig, tross alt
Jeg har opplevd kjærlighet, og livskvalitet
Flere av mine venner har allerede falt
kanskje finnes et liv etter døden, hvem vet

Mobbing

Denne høsten begynte nye håpefulle, spente små barn på skolen. Snart vil mange av dem skuffes. Noen vil merkes for livet og noen av disse igjen vil rett og slett ikke holde ut. Det er stort sett andre barn som mobber, men bare vi voksne og skolen som kan hindre at det skjer. Diktets innledning er basert på en faktisk historie, sikkert en av mange …

Mobbing

En skole, hvor det er akseptert å ta liv
En skole, som tillater dødelige våpen
En Skole, som svarer med kraftløse skriv
En skole, med verdier som «ærlig» og «åpen»

Effektfulle våpen, med voldsom kraft
Våpen, som begraver ungdom i jord
Ikke kuler, krutt eller øks på et skaft
Nei, mer utspekulert, er de drepende ord

De var mange som så, men en annen vei …
Kunne de virkelig, hverken se eller høre
Tenkte de aldri – tenk om det var meg?
Kunne de absolutt ingenting gjøre?

(Atle Øi)