Overmakten

Alt hun hadde var en svak stemme
Knapt hørbar i kampen om oppmerksomhet
Men hennes budskap var viktig å fremme
Det er noe alle som virkelig lyttet vet

Hun sto opp for de som bare viske kan
De som alltid får minst når andre får mer
Og dem er det mange av, selv i et rikt land
Men de vi ikke hører, er også de vi ikke ser

Hun talte deres sak med sin svake stemme
Ga seg ikke, selv om den druknet i støy
Forsvarte en gruppe, vi ikke har lov til å glemme
– Skal se på saken, ble hun fortalt, men visste de løy …

Skråsikker

Skråsikre, er de som lite kan
Vet ikke nok, til å vite hvor lite de forstår …
Beveger seg på debattens dype vann
Og drukner gjerne når intelligensen rår

Ydmyke er de med intelligens og åpent sinn
Blir det, når en evner å se det store bildet
I problemstillinger trenger de lenger inn
Kunnskap og refleksjon, er intelligensens kilde

Men i dag er det de med «utestemme» en hører
De som fyller rommet og tar mest plass
De som går foran, dit dumskapen oss fører
De som aldri roper «brems» bare «full gass»

Så hvordan slippe de litt stillferdige og kloke frem
I en verden, med for mange store bokstaver
Hvordan høre de med «innestemme» ja alle dem
De med verdifullt tankegods, ikke bare de med talegaver …

visnet

Sakte sakte, visnet hun hen
Ble tynnere og tynnere, dag for dag
En sleivete kommentar fra en «venn»
Ordene traff som knyttneveslag …

Det skal så lite til, det er sant
Begeret fullt, dråpen som rant over
En trygghet i seg selv, hun aldri fant
Nå ligger hun der, ser ut som hun sover

Sovnet inn, en gang for alle
Aldri mer vil hun våkne opp
Lille jenta, som en gan kunne synge og tralle
Se hva spiseforstyrrelse gjør med en kropp

Livløs i sengen, vi står rundt henne
I det lengste valgte vi å håpe og tro
Husker henne før, knapt mulig å gjenkjenne
Hvil i fred lille venn, dit du alt for tidlig dro …

Slette spor

Jeg sparte deg for en trist sannhet
Hva skulle du vel med den
Du har ikke vondt av det du ikke vet
Sannheten er ikke alltid en venn

Du trodde på et glansbilde av din farfar
Jeg kunne revet det i stykker, men nei
Ikke visste du hvordan han egentlig var
Sannheten ville bare skuffet deg

Helten din var ikke slik du tror
Du måtte for all del vite lite
Min jobb var å slette skammens spor
Du ville tatt din død om du fikk vite …

Ser du lyset?

– Ser du lyset hvisker hun
Han rister på hodet, nei svarer han
Hun berører hans kinn med sin munn
– er det fordi du ikke vil eller kan?

Hva mener du spør han, brått sint
– Tenk deg om, jeg tror du vet
– Er det lenge siden ditt lys har skint
– Hvis du ikke ser det … så fortsett å let …

Ikke plag meg, fei for din egen dør
– Du er min dør, og jeg banker på
Du plager meg, det er det du gjør
– jeg stiller spørsmål —for at du skal forstå

Forstå hva, hvor er det du vil?
– jeg vil du skal se lyset – bak mørke
Jeg har forsøkt men får det ikke til
– Du er som en villfaren mann i ørkenens tørke

– Der finnes lys, som trumfer mørket i et sinn
– Slutt aldri å lete, du vil finne, skal du vite
– Men polstrede dører, kan hindre lys i å slippe inn
– Og da hjelper ord om håp og lys, så alt for lite
Så si meg hva jeg skal gjøre, for å slippe lyset til
– det skal jeg fortelle, gi lys til andre
– Tre ut av ov offerrollens narrespill
– Løft blikket, fortsett ikke å ørkenvandre

– Livet er urettferdig — noen har det verre enn deg
– Hvordan kan du være lys for dem
– Hvordan kan du du være gatelampen på deres vei
– Hvordan kan du tenne et lys, og hjelpe dem hjem …

– Ditt lys for dem,blir og et lys til eget sinn
– Det er en større gave å gi enn å få
– Som de sier nå til dags – vinn/vinn
– Du er gitt nøkkelen til lyset men må selv låse opp for å forstå

En dag skal vi dø, alle andre dage leve

Dette diktet ble publisert den dagen Ari Behn ble gravlagt. Diktet var skrevet før hans død og derfor ikke skrevet til han, men det passet likevel til anledningen. Selvmord er et tema som berører mange. Det gåtefulle at mange velger det de fleste av oss frykter mest og alle de ubesvarte spørsmålene som blir igjen sammen med de etterlatte …

En dag skal vi dø, alle andre dager leve …

Så var dagen der, et siste farvel
Så alt for tidlig, så alt for brått
Dette vanskelige, at du valgte det selv …
En elv av tårer er grått

Aldri mer skal vi høre deg le
Aldri mer, møte ditt blikk
Aldri mer, deg noengang se
Hvorfor gikk det, som det gikk?

Så mange spørsmål uten svar
Vi må gå videre, uten dem
Ha fokus på alt det gode du var
De gode minnene, vi må mane frem

En dag skal vi dø, alle andre dager leve …
Men livet blir fattigere uten deg
I tiden fremover må vi igjen blikket heve
Som presten sa – det er livets uransakelige vei …

Trist som faen

Jeg trodde Ari var en snobb, en bløff, en lykkejeger. Jeg brukte noen år på å modne, skjønne at vi trenger forskjellene, fargeklattene, det unike. Nå er en fargeklatt borte og med det blir lerretet gråere …
Inspirert av tusenvis av lys på Slottsplassen ble dette diktet til.

Trist som faen

Brått og uvirkelig, du sa takk for deg
En fargeklatt, som våget annerledeshet …
47 år bare, men satte spor på din vei
Hvorfor nok ble nok, er det bare du som vet

Nærliggend å dømme — hvorfor? — du var far til tre!
Hvorfor slapp du taket, de trengte deg
Fantes der ikke lys i tunnelen du kunne se?
Ikke lett å akseptere og forstå slikt nei …

Men hvem er vi til å dømme, på ukjent mark
Hva vet vel vi, om mørket i ditt sinn
Kanskje var du som et tre, uten beskyttende bark
Sårbar, mot alt ondt som trengte inn

Kanskje var du sterkere, enn de fleste andre
Kanskje kjempet du lenge, men tapte til slutt
Med hvilken rett kan vi kritisere og klandre
Et sted i livet, ble en bærebjelke brutt

Mange av oss har hånet deg, bak din rygg
Hermet og flirt, av dine litt svulstige ord
Flokkmentaliteten kan være stygg
Kanskje tålte du det … kanskje satte det spor?

Nå er du borte, dine nærmeste gråter
Mange er vi som gråter med dem
Vi får aldri svaret, på dine beksvarte gåter
Vi har vel alle vårt, ting vi ikke viser frem …

Kanskje valgte du ikke å ta livet av deg
Kanskje livet, som valgte å ta livet ditt?
Kanskje så du slett ingen annen utvei
Kanskje livet spiste deg opp, litt etter litt …