Frosken og prinsessen

Håp hadde ingen steder å bo
Hutret, en regnfull sommernatt
Søkte tilflukt, under en bro
Der en slimete frosk, allerede satt

Sitte du her, sa Håp, hvorfor det?
Et sted må jeg være sa frosken trist
Har søkt, men ingen prinsesse å se
Synd og skam, det er sant og visst

Må kysses av prinsesse, for å bli en prins
Hørt så, sa Håp, og smilte lurt
Nytter ikke med vanlige «kvinns»
Det er det, som er så forbanna surt …

Under bruer finnes ingen prinsesser
Du må søke lykken et annet sted
Gå ikke etter utseende, men felles interesser …
For alt du vet, er prinsessen like ved …

Frosken ristet sørgmodig på hodet sitt
Den var kald, sulten og sliten
Pessimist, var han etterhvert blitt
De ser meg ikke, jeg er så alt for liten

Kanskje jeg kan hjelpe, sa Håp brått
Du må gjerne prøve, men hvordan da
Prinsesser bor ikke lenger i slott
«Hæ», sa frosken, hva var det du sa

Finn en kvinne med hjerte av gull
Det er ekte prinsesser, de er overalt
Vær snill mot henne, ikke noe tull
Og glem ikke, hva jeg har fortalt

Frosken var skeptisk, hva vet du om slikt
Mer enn du aner, sa håp, tro meg …
Jeg kjenner forfatteren av dette dikt
Han skriver nok happy ending for deg

Finn din utvalgte, gjør det nå
Gjør deg fortjent til et kyss min venn
Jeg lover deg, at du målet ditt vil nå
Du finner henne smått om senn

Tja, sa frosken, sykeste jeg har hørt
Men i så fall, vet jeg hvem jeg vi ha …
Noen sjekketriks, og vips var hun forført
Ja for i dette diktet, går det meste bra

Håp hadde rett, forfatteren diktet
Frosken ble kysset, og ble kvinnens prins
Amors piler var riktig siktet
Nå lever de begge lykkelige til sinns

Og snipp snapp snute
Så var fredagsdiktet ute

(Atle Øi)

Jeg fant, jeg fant

Espen Askeladd, var litt av en skrue
Fikk prinsessen, og halve kongeriket
Ung var han også, sikkert under tjue
Snodig kar, ikke mange slike

Han fant og fant, ustanselig
Mens Per og Pål, gikk på smell etter smell
For Espen Askeladd, var ingenting vanskelig
Han våget å prøve, og ble kronet med hell

Det Askeladden fant, og fant, og fant
Var ubrukelige ting, som hans brødre, ville kaste
Slik er det jo gjerne her i livet, ikke sant?
Vi overser gull, når vi fort frem, skal haste

Levde lykkelig alle sine dager, ble det sagt
Espen, og hans vakre prinsesse
Eventyr, slutter jo gjerne litt opplagt
Et behagelig rikt liv, hvor han slapp, å stresse

Men Per og Pål, hvordan gikk det med dem
Hvor gikk ferden, for disse gutta
Ut i verden, eller dro de rett og slett hjem?
Hvordan var det historien deres slutta

Jeg velger å tro, at det endte godt
Ble normale ekteskap, på dem
Ikke arrangert, slik Espen hadde fått …
Men vanlig, normale, og lykkelige hjem …

Hekta

Du kom til meg, bare måtte ha deg
Besatt, igjen og igjen
Tenkte – deg blir jeg aldri lei
Fikk deg anbefalt, av en venn

Du hadde rytme, du hadde glede
Alltid hatt sans for slike som deg
Som løfter meg, når jeg føler meg nede
I dagevis, bare deg og meg

Jeg tok deg med når jeg skulle trene
Du fikk meg til, å yte mer
Jeg er en rundbrenner, vil du nok mene
For en ny låt vil komme, du vet det skjer

Ånden i lampen

O herre, som gnir på lampen
Tre ønsker vil jeg deg gi
Jeg kvakk til, så inn i hampen
Hva i all verden skulle jeg si

Fred i verden sa jeg med en gang
Ånden ristet energisk på hodet
Har prøvd, men freden blir aldri lang
Jeg må først knekke Midtøsten kode

Da ønsker jeg meg, god helse til alle
Ånden lo rått, det kan du ikke få
Det skaper bare eder og galle
Skaper arbeidsløshet, må du forstå

Men hva skal jeg velge da, mon tro
Penger, sa ånden, det vil du vel ha
Penger er bra, men det har jeg jo
Han sukket – SÅ HVA VIL DU DA!!!

Jeg vet det, sa jeg, men ånden var lei
Jeg var redd han snart ville klikke
Jeg vil klare meg selv, uten hjelp fra deg
Okey, sa ånden, på tide å stikke

Jeg innså det, jeg må mestre selv
Ikke få servert, alt på et fat
Kjære lampeånd, du mente nok vel
Men det ufortjente, gjør meg kun trist og lat …

Desertørene

Jeg ga dem gode oppvekstvilkår
Jeg ga dem plassen de trengte
Jeg var deres base i mange år
Men det gikk ikke slik jeg tenkte

Først var det bare noen få som dro
Deretter ble det fler
Tok litt tid før jeg riktig forstod
At de ikke likte meg mer

I tusentall stakk de, hvert eneste år
Mens jeg sto skuffet igjen
I selvtilliten det skapte sår
Men jeg godtok det, smått om senn

Da de siste dro var jeg innstilt på det
Jeg gadd ikke si farvel
Dette fikser jeg fint, bare vent og se
Fra nå av – skal jeg klare meg selv

Jeg vet ikke hvor alle sammen dro
Et svar jeg nok aldri får
Jeg har klart meg utmerket, kan dere tro!!!
Desertører som kaller seg – HÅR

La humla suse

Endelig sommer, ferie og fri
Av solstråler lar jeg meg ruse
De treffer pannen, snart vil det svi
Godt å la humla suse

Sommerpils, en softis med strø
Barbeint med sand mellom tærne
Sommerlukten av solkrem og sjø
Sukker og melk på bærene

Dunk, dunklyden, fra en snekke
På sjøen er alle på hils
To gutter ser etter jenter å sjekke
Fått selvtillit av noen pils

Avisene er rene grønnsaksdisker
Agurknyhetene flommer
På radioen spilles sommersvisker
Herlig normalt, det er sommer