Feig

Ser du blir skadet av mobbernes ord
Velger å ingenting si
Kanskje de slutter, jeg håper og tror …
Samvittigheten min vil få svi …

Hvorfor valgte de nettopp deg
Slett ikke lett å se
Fordi du valgte din egen vei?
Er det derfor det ble som det ble?

Fra oss feige trenger mobberne støtte
Mange mot en står de sammen
Unnfallenhet, var det du møtte
Jeg var feig, og kjenner på skammen

Vil rette min rygg, ta mot til meg
Vise at nok er nok
Våge å velge den modige vei
Mot mobben, som går i flokk

Jeg venter, ser om det løser seg
Mot har jeg aldri hatt
Om ikke meg, hvem skal da si nei
Utilstrekkeligheten min, gjør meg matt

Løste seg ikke, jeg sa aldri nei
Du flyttet til ukjent sted
Mobbernes nye offer ble meg …
Fikk smertelig erfare hvordan du led …

D91746F8-429C-4DC1-97B3-932D555104FF

Vi som ga faen

Hvilket svar vil vi kunne gi
Når de spør, hvorfor intet ble gjort
Svært få vil renvaskes, gå fri
Vi vil ikke klare å snakke det bort

Ord tok plassen, til praktisk handling
Vi visste, og visste nok
Ble advart, miljøet i voldsom forandring
Over plagsom kunnskap, la vi et lokk.

Kunne gjort mer, men vi takket nei
Vi skjøv det lettvint  under teppet
Visste vi valgte en håpløs vei
Kan vi fraskrives ansvar – neppe

Issmelting, temperatur som gikk opp
Alarmklokker ringte i ett
Svaret var opplagt, svaret var STOPP
Vi kunne tatt til vett

Fremtidens generasjoner vil undres
Vil si – “hva tenkte de på”?
Vi som ga faen, vil neppe beundres
Ikke så vanskelig å forstå …

Stress

Først var han bare en tur på besøk
En liten visitt før han dro
Ville bli værende, gjorde tappert forsøk
Måtte jage han, før han forstod …

Den andre gangen han kom var verre
Var sliten og følte meg svak
Igjen var han plagsom, en slitsom herre
Sa nei, men min røst var spak

Kom stadig vekk – igjen og igjen
Ble lenger hver eneste gang
En grådig fyr, og langt fra min venn
Hans besøk var den reneste tvang

Jeg søkte råd, ville fyren bli kvitt
Men for sent, han flyttet inn
Hans nærvær ble et mareritt
Bosatte seg i mitt sinn

Du kjenner han sikkert, de kaller han Stress
En fyr som gjør mye skade
Lammet meg, følte meg ikke no’ tess
Batteriet mitt ville ikke lade

Stress er en fyr det er greit å kjenne
Tidvis gjør han litt nytte
Men forsiktig, han vil kruttet ditt brenne
Husk du er sjefen, ikke hans bytte …

Terroral

Meget kan sies, det gjør jeg og
Jeg snakker så ofte jeg kan
Ordene kommer som hurtigtog
Det sies om meg “han er ikke sann”

Ørene fester jeg brillene på
Bruker dem ikke til annet
Hva som blir sagt, ikke lett å forstå
Ekspert på fremmedord, er jo dannet

Ord kommer, som perler en på snor
De fleste vil fort bli glemt
Svært få, om noen, setter spor
Kanskje ingen blir spart og gjemt

Jeg har hørt det  er viktig å lytte
Men hva skal jeg lytte til?
Når jeg finner et passende bytte
Så er det jo snakke jeg vil …

Elsker min stemme, så vakker den er
Det kan du vel sikkert høre
Men hvorfor, er det da ingen her
Kan det ha noe med meg å gjøre …?

59D9E400-5EB6-4715-8BC2-A2E9C62AF586

Farvel pessimist

Jeg kjenner en negativ fyr
Som alltid tror ting går galt
Hans klamme hånd – fra en myr
Med svart, har han fremtiden malt

Hvis det ikke er gjort før, så er det en grunn
Tenk på alt som så lett kan slå feil
Skepsisen velter ut av hans munn
Det er uvær som fyller hans seil

Jeg kjenner en fyr jeg må bli kvitt
Vil slippe hans myrklamme hånd
Med håp og tro vil jeg male hvitt
Trenger en venn, men ikke en sånn

487E3469-6103-451B-A905-813A46153B41

I verste fall går det jo over

Så var det natt igjen
Og hodet har igjen fått besøk
Av en rekke alvorlige menn
Som sikret at nattens søvn røk

Alvorlige menn med pannerynker
Bekymring i hver sin mappe
Panikk og tungsinn, kjenner jeg synker
Energien i meg, de systematisk vil tappe

Natten er mørk, så vanskelig å skille
Det viktige fra uviktig
Vanskelig spørsmål, de altid vil stille
Jeg svarer, men svarer jeg riktig?

På morgenkvisten drar mennene hjem
Lyset passer dem ikke
Så utrolig forbannet, lei av dem
Er målet utmattelse, få meg til å klikke?

Vil jage dem bort, men jage med hva?
En ny strategi som gjør at jeg sover?
Lære meg å tenke “ det går nok bra –
Og i verste fall går det jo over”

Det bor en djevel i oss all

Det bor en djevel i oss alle
En som ikke gjør oss stolt
Og djevel kan vi trygt han kalle
For skadene han har forvoldt

Vi skjuler han, vi binder han
Men kvitt han blir vi ikke
Han trenger ikke mat og vann
Og lar seg ikke rikke

Han trives best i karrige kår
Når motbakken er stri
Da våkner han, for han forstår
Her gjelder det å smi

Med list og lempe hvisker han
Sitt budskap i vårt øre
For påvirkning er det han kan
Han vet hva vi skal gjøre

En djevel finner svake punkt
Å såre er hans fag
Han rammer der det føles tungt
Og skaper splid og nag

Din djevel blir du neppe kvitt
Han følger deg som skyggen
Men unngå at han herjer fritt
Ja, hold kontroll på styggen …

Mandag igjen …

Ser meg i speilet, mandag igjen
Ladet, men ikke av hvile
Buen strammes, jeg kjenner dens spenn
Bare munnen klarer å smile

Øynene derimot, er ikke med
Jeg prøver, men svaret er nei
De følger hjertet, og hjertet LED
Kan de avsløre hele meg …?

Lurer de fleste, jeg unnviker blikk
Vil ikke svakhet vise
Trenger meg inn i en fullstappet trikk
Kjenner på ordene angst og krise

På bussen er mange like blikk
Oser av plikt, lite glede
Er det virkelig dette livet vi fikk
Er livet å la seg kjede …

Plutselig roper jeg “folkens hør her,
på tide å våkne opp”
De ser på meg, smiler, og tenker – han der,
har nok klikket, spist fluesopp

Jeg går av på en holdeplass, føler for det
Jeg er modig, men ikke gal
Jeg tenker at nå må da noe skje
Jeg, en selvdestruktiv vandal

Jeg sier opp jobben og skiller meg brått
Selger huset og alt jeg har
Vekkerklokken min ringer brått
En drøm, var det alt det var …?

balansestien

Intro:
Det finnes en glede i livet, som ikke kan vendes til lede. Det at du gleder en annen, det er den eneste glede (Utdrag fra “En hustavle” av Arnulf Øverland)

Arnulf Øverland – mester med ord
Presist og poetisk sagt
Men ord er kun ord om de ei setter spor
Hva har disse ordene bragt?

Er det virkelig vår eneste glede
Er det vår rettesnor
Fører vårt ego til såkalte “lede”
Eller er det mest “festtale” ord …

Tiden forandres – og vi med den
Er Øverlands ord blitt passè
Gammel mot ny tid, skaper et spenn
Blir Øverlands røst da for spe`

Hvis ingen tar ordene innover seg
Hvis det mest er flott poesi
Da er det nok ord vi med tiden går lei
Viskes ut som en gjengrodd sti

Skal vi grave dem ned, disse Øverland-ord
Pensjonere hans røst rett og slett
Var det før i tiden at slikt skapte spor
Er det ny sannhet nå som er rett

Det finnes nok mer enn “en eneste glede”
Må ta ansvar – spesielt for oss selv
På sikt tror jeg også at det vil lede
Til medmenneskers ve og vel

Langs “balansestien” bør vi nok vandre
Arnulf Øverland ble litt svart/hvitt
For om verden skal videre, så må vi forandre
Ikke fort, bare litt etter litt

Men helt til slutt, Arnulf Øverland
Vi vil ha dine ord i minne
Det er lett å drukne i egoets vann
Balansen, er viktig å finne …

Våge

“Til salgs” sto det på ordet
“Billig – svært lite brukt”
Nesten litt rart at jeg torde
Plukket ordet med som en frukt

Tar ordet i munnen, smaker på det
Hvorfor så lite brukt?
Noe galt med det, noe jeg ikke kan se?
Ubrukelig som råtten frukt?

Smaker igjen på ordet
Kjennes som ekte vare
Lar tungen inn i det bore
Joda, vel verdt å spare

Plasserer det inn i verdisettet mitt
Som endel av min rettesnor
Styrer etter det – litt etter litt
Etter hvert setter ordet spor

“Våge” var ordet jeg tok med meg
Det å våge er slett ikke lett
Det å si ja – når man helst vil si nei
Om det koster meg noe? – ja gjett …

Våge å si fra, når det er lettest å tie
Våge når valg har sin pris
Våge å være den ekte – den frie
Våge at fingrene svis …

Skjønner at ordet var lagt ut for salg
Krevende ord å bære
Våge betyr å ta tøffe valg
Og definerer hvem jeg vil være …