Fri

Du var vakker som en sommerfugl
lys lett sommerkjole, fri som vinden
Din latter var ekte, trillende, glad
Øynene dine gnistret av tro og håp
Hele deg var her og nå, og kjærlighet

Jeg bandt deg, først med forførende ord
Så med ansvar og plikter
Og til slutt med skjulte trusler og retorikk

Jeg stjal gløden i øynene dine,
Låste inn din trillende latter
Røvet troen og håpet ditt
Du lignet ikke lenger på sommerfuglen
Kjolen var blitt alt for liten …

Vinden hvisket farvel, for vinden er fri
Den vinket til deg, du vinket ikke tilbake

Jeg så forandringen men lot den skje
Jeg holdt på å drukne, klamret meg til deg
Dro deg ned i dypet, og så ble vi borte

Vinden kom i begravelsen din
Du er fri nå hvisket den, bli med meg
Du hadde den lyse lette sommerkjolen på deg
Du lo, trillende og glad, og så dro dere

Du så ned på de sørgende ved graven
Vinket til dem, men de vinket ikke tilbake
Noen hørte din trillende latter og kikket opp
Du var borte og ingen vet hvor du dro ….

(Atle Øi)

Trysil Knut

Knut Bakken, min svigerfar døde 18.12.18. 86 år gamme. De siste seks årene ble det mye sykdom, smerte og forringet livskvalitet. Du klaget ikke, tok det som en mann og kroppen din kjempet til det siste. På dødsleiet ble mesteparten av dette diktet til, resten ble skrevet i dagene etterpå. Du kom fra Trysil, naturen og fjellet. Vi vil savne deg. Hvil i fred Knut.

Trysil Knut

De evige konger, med hvitkledde lue
Sto der da vi kom, står der når vi drar
Storslått, et vakkert skue
Kjenner årstidene, som både gir og tar

Naturen er vårt vertskap, vi – en flyktig gjest
Finner oss til rette, men forsvinner brått
De er fjellene, vi er bare folk flest
Hilser våre etterkommere, når vi har gått …

Tenk om fjellene kunne skrive bok
Sett alt, sa ingenting, men tenkte nok sitt
Med slik erfaring, må en jo bli klok
Fjellstøtt står de, og kloke har de blitt

Lytter til vinden når den flyr forbi
Kjenner snøens kalde hvite teppe
Venn med sol og måne, og vandreren på ski
Vet hva trollet i fjellet, bærer i sin skreppe

Du møtte fjellet Knut, og resten av vår natur
Det var der du hørte til, med din kunst og kniv
Du elsket friheten, ikke sykdommens bur
Du fikk 80 av dine år, med et fullverdig liv

Du var havets mann Knut, trivdes også der
Historiene var mange og du glødet med dem
Vi vil huske deg for alltid, for tiden du var her
Alle reiser tar slutt, du var kommet frem

Til minne

Det er stille nå, du er ikke lenger
Alt for tidlig og meningsløst brått
En ekte venn, slik vi alle trenger
En venn, som ut av tiden har gått

Det er slike som deg verden trenger
Du var solen som skinte på alle andre
Du stilte opp, gikk alltid litt lenger
Trist, du så alt for tidlig måtte vandre

Du var ikke mystisk eller vanskelig å forstå
Du var smil, latter, smittende energi
Du siktet mot lyset, bare det du så
Ikke opptatt av å få, men hva du kunne gi

Din stemme er stum, men vi hører den
Ditt smil er borte men vil aldri forsvinne
I vårt minne forblir du alltid vår venn
Selv om solen er borte vil ditt minne skinne

Sees igjen

Enda en gang skal en kiste i jord
Et liv som tok slutt altfor brått
En søster, en datter, men også en mor
48 år har hun fått

Verdig begravelse, flotte ord
Men hvorfor akkurat hun
En tragedie som kjennes ufattelig stor
Finnes forklaring, en grunn?

Kanskje de som døde, i forveien går
Til et sted vi skal møtes igjen
Når vi kommer dit, vi kanskje forstår
Det håper jeg inderlig, min venn

Ordene malte et vakkert bilde
Et bilde av den du var
Ord om en uutømmelig kilde
Av ro, refleksjon, og svar

Selv om du nå skal senkes i jord
Vil du fortsatt leve i meg
For den du var, satte dype spor
Tror vi sees igjen, du og jeg …

Motbakken som ble for bratt

Hva var det du sa, at Jørn er død???
En ulykke, selvforskyldt …?
Var han virkelig i slik en nød
Depresjonsbeger overfylt

Hva nå med Henrik, han er jo så liten
Hva vil skje med han nå?
Hvordan takler han denne viten
Vil han noen gang klare å forstå

Først ble jeg rasende, stikke fra alt
Du valgte den feigeste vei
Du må ha forstått at det var galt
Hva med Henrik som trengte deg

Så gikk det litt tid, fikk tenkt meg om
Refleksjonstid endret mitt syn
Har jeg noen rett til å felle en dom
Hva vet jeg, kanskje traff han et lyn

Et lyn av fortvilelse, håpløshet
Et lyn av selvforakt
Se det, er det ingen av oss som vet
Noe førte han dit han ble bragt

Jeg har tenkt på det ofte, i år som har gått
Han var ikke typen til slikt
Det hele skjedde, så uventet brått
Jørn, som var så godt likt

Vet ikke hva man av dette kan lære
Vet ikke hvor han glapp
Noe trist som i han fikk syde og gjære?
Kanskje motbakken ble for bratt …

Det finnes en tid for alt

Det finnes en tid for alt
Også for sorg sa presten
Ordene traff meg, jeg falt
Om ikke fysisk, så nesten

Jeg vil ikke videre nå
Vil kjenne på det å miste
La ettertankene få rå
Vil være en stund i det triste

Kjenne på det som var
Ha tid til å reflektere
Kanskje finne noen svar
For sorg er å respektere …

Vil dvele ved sorgen og kjenne
Bare godta at alt er trist
Vil grave meg ned, kan hende
For jeg kommer nok opp til sist

Rusken

Nå hviler du fredelig, du gamle venn
På lørdag du takket farvel
Glad til det siste – du sovnet hen
Du var noe helt for deg selv

Rusken het du – det passet jo godt
Det var pelsen som ga deg ditt navn
En pels som tiltrakk seg masse FLÅTT
Også de vil nok føle et savn

Omplassert kom du – min skepsis var stor
«Turpress” og “plukke opp dritt”
Min skepsis var kortvarig – du satte spor
Du kapret raskt hjertet mitt

Våre mange turer – du lærte meg no’
Verdien av “her og nå”
Du levde i nuet – det var det jeg forsto
Kjære Rusken – du gamle, du grå

Tårene kom – du er borte nå
Jeg vet jo at slik må det være
Men likevel er det vondt å forstå
Og for alltid en sorg jeg må bære

Takk for alt mamma

Du er borte nå kjære mammaen min
Aldri mer skal jeg se deg igjen
Du var min klippe, en bauta, så fin
Min mamma, men også min venn

Brått er du borte, du var lenket til smerte
Kjempet lenge, men motstanden ble for hard
Gikk ut av livet, men for alltid i mitt hjerte
Lover deg mamma, glemme aldri den du var

Det finnes en tid for alt, heter det seg
En tid for sorg, og det er nå
Du skulle bare visst hvor glad jeg var i deg
Ugjenkallelig borte, så vanskelig å forstå

Ditt smil, din latter, din humor blir til minner
Du var klok, raus, verdens beste mor
Du tapte kampen, men er likevel en vinner
For noen ganger, blir motstanden for stor

Hvil i fred kjære mammaen min

Takk livet

Snart skal jeg hvile, etter et langt liv
Lukke mine øyne, for aller siste gang
Sakte svinne hen, bli kald og stiv
Siste vers, i livets korte sang

Du vil du gråte, ved min kiste
Alt har sin tid, jeg fikk min
Bli ikke lenge i savnet og det triste
Skål for meg, over en god flaske vin

Ble jeg tilbudt evig liv, ville jeg takket nei
Livet verdifullt, fordi man en gang skal dø …
Vil ikke gå langs en uendelig vei
Ei heller seile, på evighetens sjø

Snart er jeg borte, visket ut av tiden
Stafettpinnen, gir jeg fra meg nå
Jeg er klar, for den andre siden
Tiden er moden, sliten av å gå