visnet

Sakte sakte, visnet hun hen
Ble tynnere og tynnere, dag for dag
En sleivete kommentar fra en «venn»
Ordene traff som knyttneveslag …

Det skal så lite til, det er sant
Begeret fullt, dråpen som rant over
En trygghet i seg selv, hun aldri fant
Nå ligger hun der, ser ut som hun sover

Sovnet inn, en gang for alle
Aldri mer vil hun våkne opp
Lille jenta, som en gan kunne synge og tralle
Se hva spiseforstyrrelse gjør med en kropp

Livløs i sengen, vi står rundt henne
I det lengste valgte vi å håpe og tro
Husker henne før, knapt mulig å gjenkjenne
Hvil i fred lille venn, dit du alt for tidlig dro …

En dag skal vi dø, alle andre dage leve

Dette diktet ble publisert den dagen Ari Behn ble gravlagt. Diktet var skrevet før hans død og derfor ikke skrevet til han, men det passet likevel til anledningen. Selvmord er et tema som berører mange. Det gåtefulle at mange velger det de fleste av oss frykter mest og alle de ubesvarte spørsmålene som blir igjen sammen med de etterlatte …

En dag skal vi dø, alle andre dager leve …

Så var dagen der, et siste farvel
Så alt for tidlig, så alt for brått
Dette vanskelige, at du valgte det selv …
En elv av tårer er grått

Aldri mer skal vi høre deg le
Aldri mer, møte ditt blikk
Aldri mer, deg noengang se
Hvorfor gikk det, som det gikk?

Så mange spørsmål uten svar
Vi må gå videre, uten dem
Ha fokus på alt det gode du var
De gode minnene, vi må mane frem

En dag skal vi dø, alle andre dager leve …
Men livet blir fattigere uten deg
I tiden fremover må vi igjen blikket heve
Som presten sa – det er livets uransakelige vei …

Fri

Du var vakker som en sommerfugl
lys lett sommerkjole, fri som vinden
Din latter var ekte, trillende, glad
Øynene dine gnistret av tro og håp
Hele deg var her og nå, og kjærlighet

Jeg bandt deg, først med forførende ord
Så med ansvar og plikter
Og til slutt med skjulte trusler og retorikk

Jeg stjal gløden i øynene dine,
Låste inn din trillende latter
Røvet troen og håpet ditt
Du lignet ikke lenger på sommerfuglen
Kjolen var blitt alt for liten …

Vinden hvisket farvel, for vinden er fri
Den vinket til deg, du vinket ikke tilbake

Jeg så forandringen men lot den skje
Jeg holdt på å drukne, klamret meg til deg
Dro deg ned i dypet, og så ble vi borte

Vinden kom i begravelsen din
Du er fri nå hvisket den, bli med meg
Du hadde den lyse lette sommerkjolen på deg
Du lo, trillende og glad, og så dro dere

Du så ned på de sørgende ved graven
Vinket til dem, men de vinket ikke tilbake
Noen hørte din trillende latter og kikket opp
Du var borte og ingen vet hvor du dro ….

(Atle Øi)

Trysil Knut

Knut Bakken, min svigerfar døde 18.12.18. 86 år gamme. De siste seks årene ble det mye sykdom, smerte og forringet livskvalitet. Du klaget ikke, tok det som en mann og kroppen din kjempet til det siste. På dødsleiet ble mesteparten av dette diktet til, resten ble skrevet i dagene etterpå. Du kom fra Trysil, naturen og fjellet. Vi vil savne deg. Hvil i fred Knut.

Trysil Knut

De evige konger, med hvitkledde lue
Sto der da vi kom, står der når vi drar
Storslått, et vakkert skue
Kjenner årstidene, som både gir og tar

Naturen er vårt vertskap, vi – en flyktig gjest
Finner oss til rette, men forsvinner brått
De er fjellene, vi er bare folk flest
Hilser våre etterkommere, når vi har gått …

Tenk om fjellene kunne skrive bok
Sett alt, sa ingenting, men tenkte nok sitt
Med slik erfaring, må en jo bli klok
Fjellstøtt står de, og kloke har de blitt

Lytter til vinden når den flyr forbi
Kjenner snøens kalde hvite teppe
Venn med sol og måne, og vandreren på ski
Vet hva trollet i fjellet, bærer i sin skreppe

Du møtte fjellet Knut, og resten av vår natur
Det var der du hørte til, med din kunst og kniv
Du elsket friheten, ikke sykdommens bur
Du fikk 80 av dine år, med et fullverdig liv

Du var havets mann Knut, trivdes også der
Historiene var mange og du glødet med dem
Vi vil huske deg for alltid, for tiden du var her
Alle reiser tar slutt, du var kommet frem

Til minne

Det er stille nå, du er ikke lenger
Alt for tidlig og meningsløst brått
En ekte venn, slik vi alle trenger
En venn, som ut av tiden har gått

Det er slike som deg verden trenger
Du var solen som skinte på alle andre
Du stilte opp, gikk alltid litt lenger
Trist, du så alt for tidlig måtte vandre

Du var ikke mystisk eller vanskelig å forstå
Du var smil, latter, smittende energi
Du siktet mot lyset, bare det du så
Ikke opptatt av å få, men hva du kunne gi

Din stemme er stum, men vi hører den
Ditt smil er borte men vil aldri forsvinne
I vårt minne forblir du alltid vår venn
Selv om solen er borte vil ditt minne skinne

Sees igjen

Enda en gang skal en kiste i jord
Et liv som tok slutt altfor brått
En søster, en datter, men også en mor
48 år har hun fått

Verdig begravelse, flotte ord
Men hvorfor akkurat hun
En tragedie som kjennes ufattelig stor
Finnes forklaring, en grunn?

Kanskje de som døde, i forveien går
Til et sted vi skal møtes igjen
Når vi kommer dit, vi kanskje forstår
Det håper jeg inderlig, min venn

Ordene malte et vakkert bilde
Et bilde av den du var
Ord om en uutømmelig kilde
Av ro, refleksjon, og svar

Selv om du nå skal senkes i jord
Vil du fortsatt leve i meg
For den du var, satte dype spor
Tror vi sees igjen, du og jeg …

Motbakken som ble for bratt

Hva var det du sa, at Jørn er død???
En ulykke, selvforskyldt …?
Var han virkelig i slik en nød
Depresjonsbeger overfylt

Hva nå med Henrik, han er jo så liten
Hva vil skje med han nå?
Hvordan takler han denne viten
Vil han noen gang klare å forstå

Først ble jeg rasende, stikke fra alt
Du valgte den feigeste vei
Du må ha forstått at det var galt
Hva med Henrik som trengte deg

Så gikk det litt tid, fikk tenkt meg om
Refleksjonstid endret mitt syn
Har jeg noen rett til å felle en dom
Hva vet jeg, kanskje traff han et lyn

Et lyn av fortvilelse, håpløshet
Et lyn av selvforakt
Se det, er det ingen av oss som vet
Noe førte han dit han ble bragt

Jeg har tenkt på det ofte, i år som har gått
Han var ikke typen til slikt
Det hele skjedde, så uventet brått
Jørn, som var så godt likt

Vet ikke hva man av dette kan lære
Vet ikke hvor han glapp
Noe trist som i han fikk syde og gjære?
Kanskje motbakken ble for bratt …

Det finnes en tid for alt

Det finnes en tid for alt
Også for sorg sa presten
Ordene traff meg, jeg falt
Om ikke fysisk, så nesten

Jeg vil ikke videre nå
Vil kjenne på det å miste
La ettertankene få rå
Vil være en stund i det triste

Kjenne på det som var
Ha tid til å reflektere
Kanskje finne noen svar
For sorg er å respektere …

Vil dvele ved sorgen og kjenne
Bare godta at alt er trist
Vil grave meg ned, kan hende
For jeg kommer nok opp til sist

Rusken

Nå hviler du fredelig, du gamle venn
På lørdag du takket farvel
Glad til det siste – du sovnet hen
Du var noe helt for deg selv

Rusken het du – det passet jo godt
Det var pelsen som ga deg ditt navn
En pels som tiltrakk seg masse FLÅTT
Også de vil nok føle et savn

Omplassert kom du – min skepsis var stor
«Turpress” og “plukke opp dritt”
Min skepsis var kortvarig – du satte spor
Du kapret raskt hjertet mitt

Våre mange turer – du lærte meg no’
Verdien av “her og nå”
Du levde i nuet – det var det jeg forsto
Kjære Rusken – du gamle, du grå

Tårene kom – du er borte nå
Jeg vet jo at slik må det være
Men likevel er det vondt å forstå
Og for alltid en sorg jeg må bære