Valg

Du kan selv velge hvem du vil være
Velge hvem du vil bli
Velge hva du vil lære
Velge ord du vil si

Du kan tolke ordene, som du vil
Du, som tillegger dem vekt …
Velge hva du skal lytte til
Oppfatte ord, som ærlig eller frekt

Du kan velge offerrollen, eller ansvar
Velge om du vil grave deg ned
Velge selv, hvilke grep du tar
Velge dine kamper, tid og sted

Du kan bruke livet, på å fordele skyld
Finne årsaker, utenfor deg selv
Gi næring og vekst, til din verkebyll
Gi opp, eller overvinne motstandsfjell

Mange valg, bare en kan ta dem …
Nytter ikke gråte over utleverte kort
Tap må tåles, noen seiere tas hjem
Ditt liv — kast det ikke bort

Fri

Du var vakker som en sommerfugl
lys lett sommerkjole, fri som vinden
Din latter var ekte, trillende, glad
Øynene dine gnistret av tro og håp
Hele deg var her og nå, og kjærlighet

Jeg bandt deg, først med forførende ord
Så med ansvar og plikter
Og til slutt med skjulte trusler og retorikk

Jeg stjal gløden i øynene dine,
Låste inn din trillende latter
Røvet troen og håpet ditt
Du lignet ikke lenger på sommerfuglen
Kjolen var blitt alt for liten …

Vinden hvisket farvel, for vinden er fri
Den vinket til deg, du vinket ikke tilbake

Jeg så forandringen men lot den skje
Jeg holdt på å drukne, klamret meg til deg
Dro deg ned i dypet, og så ble vi borte

Vinden kom i begravelsen din
Du er fri nå hvisket den, bli med meg
Du hadde den lyse lette sommerkjolen på deg
Du lo, trillende og glad, og så dro dere

Du så ned på de sørgende ved graven
Vinket til dem, men de vinket ikke tilbake
Noen hørte din trillende latter og kikket opp
Du var borte og ingen vet hvor du dro ….

(Atle Øi)

Kjærlighetens uransakelige vei

Alles kjærester er andres vrakgods
Omplasserte, er vi alle mann
Opplevelser, rev våre hjerter til blods
Håp og tro, som rant ut i sand

Evig kjærlighet, varer en stund …
Men så får den behov, for å flytte på seg
Ofte hvileløs og og uten grunn
Kalles «kjærlighetens uransakelige vei»

Vrakgods finner vrakgods, skaper ny lykke
Ny evig kjærlighet, to fingre får hver sin ring
Ringene følger hverandre, et stykke
Før hjerter igjen revner, og må sy nye sting

Ja uransakelig, beskriver det hele godt
Uransakelig, uregjerlig, uventet og litt trist
Bygger, men river også ned, hensynsløst, rått
Uransakelig, ja det er sikkert og visst …

Kjærlighet på trammen

De er gamle de to, gamle sammen
Deres kjærlighet ruster ikke
Tidlig morgen, en kopp kaffe på trammen
liker å sitte slik, og bare kikke

Alt de har opplevd, har de opplevd sammen
Blikk møttes, for 60 år siden, nesten
Livets pensel malte, de snekret rammen
Mente det virkelig, da de sa ja foran presten

Samlivet var ikke alltid så lett
Det var humper i veien, for dem, som for andre
Feil hos hverandre har de begge sett
Men brukte ikke livet, på å den andre klandre …

Drikker kaffen, stille i lag
Trenger ikke alltid ord, de to
Lærte å takle livets mas og jag
Slikt hjelper når kjærlighet skal gro

Armen rundt henne, hvisker noe i øret
Ler så hun rister, i solen på trammen
Hva han sa, kunne bare hun høre
En humor, bare de to har sammen

Et forelsket ungt par går forbi og smiler
Så fine de er sier hun, slik skal vi og bli
Hånden hennes, i kjærestens hviler
Der og da bestemmer han seg, for å fri …

A66AEEE5-187A-4457-9F64-6579BFC5FD1A

Terroral

Meget kan sies, det gjør jeg og
Jeg snakker så ofte jeg kan
Ordene kommer som hurtigtog
Det sies om meg “han er ikke sann”

Ørene fester jeg brillene på
Bruker dem ikke til annet
Hva som blir sagt, ikke lett å forstå
Ekspert på fremmedord, er jo dannet

Ord kommer, som perler en på snor
De fleste vil fort bli glemt
Svært få, om noen, setter spor
Kanskje ingen blir spart og gjemt

Jeg har hørt det  er viktig å lytte
Men hva skal jeg lytte til?
Når jeg finner et passende bytte
Så er det jo snakke jeg vil …

Elsker min stemme, så vakker den er
Det kan du vel sikkert høre
Men hvorfor, er det da ingen her
Kan det ha noe med meg å gjøre …?

59D9E400-5EB6-4715-8BC2-A2E9C62AF586

Auschwitz

Diktet ble skrevet da jeg var med min sønns klasse på hvite busser tur til Polen, og de fryktelige konsentrasjonsleirene. Sterk opplevelse å se områdene hvor millioner ble likvidert. Perrongen som omtales er endestasjonen i Auschwitz. Togsporet slutter der. Det gjorde også livet til de fleste av dem som kom med toget. Helena i diktet representerer de mange barna som døde allerede før de kom frem. Dette er det aller første diktet jeg skrev.

To barnesko kastes, Helena er død
Hun visnet av mangel på vann og brød

En grufull perrong, en fortvilet mor
Helena er død, hun ble aldri stor

Hva gjør en mor, i en slik situasjon
Når alt av verdi, er en knapp matrasjon

Hva gjør man med livet, når alt er tapt
Hun fikk aldri svaret, for alt gikk så kjapt

Ja, sorgen ble kort, den ble kvalt av gass
Et nytt tog på vei, det ble ryddet plass …

Julestemning

Julaften morgen, falt nysnø i natt
Spor etter nissen i snøen
Borte ved låven jakter en katt
Frostlokk av is over sjøen

Treet er pyntet, lukten av jul
Minstemann våken og spent
Henter en favn med ved uti skjul
Stemningen, kjær og kjent

Pappa, du vet ikke hva du skal få
Det klarer du aldri å gjette
Jeg ønsker meg tegning, eller hva med en spå
Kanskje en julekurv du kan flette?

Minstemann smiler sitt lure smil
Det fikk du jo pappa, i fjor
Jeg tuller og sier, jeg ønsker meg bil
En Porche kanskje – en stor

Det er en ting du kan skjære noe på
Glipper det ut av han
Du gjetter det aldri, det er ikke en spå
Er av tre, og kan flyte i vann …

Jeg smiler, tenk så fantastisk unik
Fra deg og derfor verdifull
Bedre enn Porche, jeg føler meg rik
Viktigere enn gods og gull

Det meste man trenger kan kjøpes for penger
Og penger det har jeg sjøl
Men er det noe jeg virkelig trenger
Så er det en hjemmelagd fjøl …

Fotballsupporter

Fotballsupporter, en merkelig ting
Trofast mot navn på et lag
For spillerne flytter jo rundt omkring
I et voldsomt overgangsjag

Men vi på tribunen, er trofast hvert år
Er det lagets navn som er viktig?
I medgang og motgang, vi sammen står
Litt rart – for å si det forsiktig

Jeg kjenner gutta på laget ved navn
De kjenner ikke meg
Ville spillerne kjenne det minste savn
Om jeg ikke var der, gikk lei?

Hvis det ikke er spillerne – hva er det da
Kan det være noe med drakta?
En spiller er utro, om penga er bra
Mens vi blir igjen – klapper takta

Klapper og klapper, i glede og sorg
Kanskje laget er oss som ser på
Vi som ikke blir solgt på et torg
Vi som aldri velger å gå…

Vi som er der på dårlige dager
Vi som bærer kulturen
Vi som den viktige stemningen lager
Fundamentet, grunnmuren

Kanskje vi egentlig heier på oss
Den ekte kjernen i laget
Som alltid er der, motgang til tross
Også etter overgangsjaget …

Tankespinn

Våkner til bølgenes klukkende sang
Lytter, lar tankene vandre
Undres – har bølgene også sin rang
Bestemmer de over hverandre

Hvem er sjefen for bølger og vann
Hvem styrer retning og fart
Vind og strøm, eller svaberg og land
Det bløte, det våte mot hardt

Er bølger på jobb for å vaske mot fjell
Med langsiktig mål om forandring
Eller leker de bare og ler for seg selv
På sin verdensomspennende vandring

Er bølgen på lag eller selvopptatt
Har den dårlige dager mon tro?
Kan den våkne og føle seg uvel og matt
Går humøret som fjære og flo

Kan bølger bli lei av å bølge i flokk
Kan de velge å bølge alene
Kan bølger tenke at nok er nok
Er det plass for de trege og sene

Hva gjør en bølge i begeistringens rus
Jeg vil gjette på at de tar bølgen
Hva tenker de på, når de valser ned hus
«Bygg bedre, eller ta følgen»?

Tankespinn, tankespinn, hvor er du nå
Min ustrukturerte venn
Kan jeg noe fornuft av deg få
Eller er du min tidstyv igjen …