Et av verdens fineste dikt

Et av verdens fineste dikt
Lagt i en skuff, ikke lest av noen
Hvem i all verden, kan finne på slikt
Bare en dikter, som ikke har troen

Aldri fornøyd, ble lagt blant de andre
I bunken med dikt, som «nesten holdt mål»
Perfeksjonismen, er det den vi skal klandre
Et dikt som aldri nådde sitt mål

Målet var å bli lest, bli sett
Kjenne på lykken, i det å bli likt
I dikterens skuff, lå de tett i tett
Med mål, om å ferdigstilles — på sikt …

Da dødsbo ble ryddet, ble diktet kastet
Diktet, vil aldri bli savnet
Vi burde vel kanskje dikteren lastet
Men nei, vi kjenner jo ikke navnet …

Hekta

Du kom til meg, bare måtte ha deg
Besatt, igjen og igjen
Tenkte – deg blir jeg aldri lei
Fikk deg anbefalt, av en venn

Du hadde rytme, du hadde glede
Alltid hatt sans for slike som deg
Som løfter meg, når jeg føler meg nede
I dagevis, bare deg og meg

Jeg tok deg med når jeg skulle trene
Du fikk meg til, å yte mer
Jeg er en rundbrenner, vil du nok mene
For en ny låt vil komme, du vet det skjer

kreft

Kreft heter han, og sorg er hans fag
En massemorder iblant oss
Dreper mange hver eneste dag
Intensiv forskning til tross

Kreft viser absolutt ingen nåde
Barn og unge, han tar dem alle
Skal terrorregimet hans få råde?
Hvem vil han inn, på dødsteppet kalle

Kreft, turer frem, gjør som han vil
Bare én som kan gjør han redd
Én som kan sette han helt ut av spill
Stoppe kreftceller i å bli spredd

Hans fiende er Forskning, en utdannet kar
Som jobber i mange land
Som svært gode resultater har
En flink og rettskaffen mann

Men forskning tar tid, og det vet Kreft
Under tidspress, han jobber på spreng
For redsel og sorg, har han nese og teft
Hver dag, får han nye i seng

Rundt sengene, står familie og venner
Kjenner på frykt, det er lett å se
Skal Kreft, igjen, ta en de kjenner
Kjære Gud, ikke la det skje

På kirkegården, står stenene tett
På graver, med liv, som endte for brått
Forskning sin jobb, er slett ikke lett
Det går fremover, men for noen for trått …

La meg være

Trøsten for ungdom er at det går over … En slitsom tid for mange. Usikkerhet, forventningspress, søk etter egen identitet. Jeg har jobbet med noen av dem, og ukens fredagsdikt er et lite innbrudd i hjernen deres

La meg være

La meg være, still ikke spørsmål
Nok med bare å overleve
Kast ikke ved på mitt angstbål
Vil være i fred, slutt å kreve

Isolerer meg, frykter hva folk vil si
Faller igjennom, i min mislykkethet
Spør meg ikke, hva jeg vil bli
Umulig å svare, når jeg ingenting vet

Orker ikke, dine «velmente» råd
Jeg er usikker, ikke dum
Har enda ikke funnet, mitt livs røde tråd
Jeg er ikke et regnestykke, med en sluttsum

Tiden jobber for meg, eller kanskje i mot …
Ikke vet jeg, vær tålmodig med meg
Mitt unge hode, er et kaotisk rot
Alt jeg vet, er at jeg ikke vil bli deg …

(Atle Øi)

Ubehagelig besøk

Det kom en kar, inn i vår slekt
Med splid og tårer i sekken
Hans ankomst var trist, men han hilste kjekt
Midt i blant oss han satt seg, den frekken

Gaver han hadde, i rikelig monn
Men gaver fulle av krutt
For i disse gaver, så var det sånn
At vennskap ble testet og brutt

Karen het Arv, og han lo da han dro
For splid var hans ønske og gjerning
Han rev over bånd, og sprengte hver bro
Ja han Arv var litt av en gærning

Igjen satt vi alle, med mer enn vi hadde
Av ting man kan kjøpe for penger
Men alle i slekten på sinnet var skadde
Nå snakker vi knappest lenger…

Ordenes forbannelse

Dårlig stemning, inntar rommet
Klamt grep, om oss som er der
Ord som er sagt
Er sagt – for alltid

Dårlig stemning, setter seg i veggene
Bederver oss, som er der
Ord som burde vært sagt
Ble ikke sagt – for alltid

Dårlig stemning, bosetter seg i huset
Innvendig forråtnelse, i oss som er der
Ord som ikke burde vært sagt
Ble sagt – for alltid

Dårlig stemning, rev huset
Drepte sjela, til oss som bodde der
Ord vi gjerne ville ha sagt
Kom aldri – for alltid

Syndebukken

En fyr som er grei å ha
Når skyld skal legges på andre
Ansvar er vanskelig å ta
Bedre å finne en du kan klandre …

Fyrens navn, er «Syndebukken»
Han som får svarteper
Ender med skylden, og går så dukken
Og så ser vi han ikke mer …

De som slapp unna er lettet nå
Dolken kan brukes igjen
Skamløst uttaler de, «Sånn kan det gå»
Disse feigeste menn, blant menn …

Slik går nå dagan

Klokka ringer, ut på badet
Brødblings og en kaffekopp ‘
Haster, roper ha’det, ha’det
Bussen stappfull, lukter kropp …

Mail og telefoner, haster
Møter, møter, mye stress
Rekke, rekke, taster, taster
Nesten ferdig, deadline, press

Hjem, men først i barnehagen
Rakk det, men så vidt det var
Handle noe raskt til magen
Grandiosa, dagens svar

Inn i ovnen, ned i mage
Pakke fotballtøy til Tom
Ut i bilen, tiden jage
Fotballtrening, kom nå, kom

Dagen etter, nesten lik
Og dagen derpå, ren reprise
Selvvalgt det å ha det slik?
Tidspress, tidspress, skvise, skvise

Veggen, ser den nærmer seg
Ser de andre treffer den
Holder ut, jeg skjerper meg
Blir nok bedre, smått om senn …

Høst

Det er min tur, sa høsten, sommeren skvatt
Gi meg mere tid, ba sommeren tynt
Men høsten var streng — «du har tid nok hatt»
På tide med høstfargepynt

Gi meg noen dager, eller en uke til
Sommeren var fortvilet
Høsten var morsk, «slutt å sutre — ti still»
Men bak morskheten lurte smilet

Høsten smilte, for høsten visste
At alt har sin tid, også sommer
På tide å blader fra trærne riste
Må bli ferdig, før høstmørket kommer

Sommeren yppet seg, men forgjeves
Høsten var tydelig, bestemt
For den som ser det, skal høsten leves
For i meg, sa høsten, er det vakreste gjemt

Det vakre er turer i skog og fjell
Det vakre er tid til å tenke
Reflektere, bli bedre kjent med seg selv
La høsten komme, så kan roen seg senke

Årstider kommer og årstider går
Hver med sitt særpreg og egenverdi
Og fra hver av dem, du et budskap får
Ta deg tid til å lytte, hør hva høsten vil si …