Nattens helter

Dagen takker motvillig for seg
Mørket tar sakte over
Folk sier «leggetid på meg»
Før de gjesper trett og sover

Lysene slukkes, alt går i dvale
Over landet legges en dyne
Lydene senkes, forstummende tale
Noen skal snart begynne …

Nattevaktene, nattens helter
Vi sover, de jobber på spreng
Over på dem, vi ansvaret velter
Nattens helter, en herlig gjeng

Mørket føles som trussel for mange
Heltene er der for dem
Minutter og Timer kan fort bli lange
Først når solen står opp, går de hjem

Nattens helter er lett å glemme
Fort kan vi ta dem for gitt
De jobber, mens vi sover trygt der hjemme
Uten dem ville samfunnet slitt…

Mot normalt

Å være normal, er unormalt
Ja slik, er det visstnok blitt
Men hvorfor, er unormalt så galt
Vil vi unormalheten, bli kvitt

Finnes det egentlig, noe normalt
Når normalt, er blitt unormalt
Og hvem er de, som oss har fortalt
Hva som er «riktig» og «galt»

Normalt eller unormalt, bryr ikke meg
Det er muligens, ikke helt normalt
Men det er det som gjør at jeg er jeg
Og for meg, blir normalt, litt for smalt

Godt nytt år

God Nytt år

Nytt år igjen, og blanke ark
Mulighetenes år
Sitter her på en benk i en park
Og slikker fjorårets sår

Sjelden at ting blir helt som man vil
Min erfaring med det å leve
Men i år, skal jeg virkelig få det til
I år, skal jeg blikket mitt heve

I stedet for listen med gode forsett
Har jeg valgt meg ut viktige ord
Verdiord som styrer mot det som er rett
Ord hvor min mening bor

Jeg har valgt meg «struktur» «våge» og «lytte»
Ord som vil utfordre meg
Må gjentas hver dag, skal de skal være til nytte
Et Godt nytt år? – ja det tror jeg 🙂

Movember

November er måneden ingen liker
Vi kan si litt sånn «hverken eller»
Høsten er slutt, slipper grepet og viker
Uten snø ækkè vint`ern der heller

November er sur, og har ingen venner
En utstøtt, vi skuler på han
30 dager hvor ingenting hender
«Er du ferdig snart» sier man

November kan like greit deles i to
Kanskje gjøre oktober litt lenger
Kan desember få noen dager mon tro?
Lenger julemåned vi trenger

11 måneder er mere enn nok
Vi klarer oss uten deg
Vi støter deg ut av vår vellykket flokk
Ikke plass til deg, sorry, men nei

November tusler slukøret hjem
Noen regndråper triller fra øyet
På meg vil de trykke «delete» og «glem»
Jeg er visst ikke han «gøye»

Plutselig skjer det. November er hott
Hottere enn de fleste
Movember er snakkis og barter flott
November er plutselig den beste

Movember – symbol på at ting kan snu
Stygge andungen ble til en svane
November som før var skrekk og gru
Er blitt hønsegårdens hane 🙂

Movember
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En gruppe menn som viser barten de har anlagt i løpet av Movember.
Movember (en sammenslåing av ordene «november» og «moustache») er en årlig månedlig begivenhet der menn lar barten vokse fritt i løpet av måneden november for å skape oppmerksomhet og samle inn penger til veldedige formål.[1] Fenomenet begynte i Australia og har senere spredd seg til større deler av verden.

Morgendagens helter

Bjørn Eidsvåg sang det med flotte ord
«Du må gå de sjøl» som han sa
Og i disse ord er det visdommen bor
«Går du sjøl» vil du eierskap ta

Men stier er tunge å trå opp alene
Du vil merke de fort gror igjen
Du må selv bestemme, tro og mene
Men rådfør kollega og venn

Barføtt kommer du ikke langt
Uten drivstoff stopper du fort
Nåløyet uten hjelp blir for trangt
Gjengrodd sti, lett å rote seg bort …

Ressurssekken viktig å pakke riktig
Med «samarbeid», «vilje» og «evner»
Fyll opp med det som er viktig
Men ikke så tungt at den revner …

For revne gjør den, om du tar alt
La alle på laget bære
Historien har vist at de selvgode falt
Da de nektet å team-medlem være

Frivillig

Valg av styre, senkede blikk
Går runden, men folk svarer nei
Gjett hvem det var som vervet «fikk»
Joda – som alltid meg

Snill sier noen, jeg sier dumsnill
«Frivillig» arbeid og stress
Alltid meg, når ingen vil
På «nei» er jeg ikke no’ tess

To nye år, som sikkert går bra
Men neste gang … Skjerpings på meg
Andre må også lasset dra
vi «frivillige» går jo lei

Du finner oss stort sett overalt –
der det jobbes, men ikke for penger
I korpset, i idrett, ja kort fortalt
Der man «frivilligheten» trenger

Tenker, neste gang skal jeg senke mitt blikk
Senke så dypt jeg kan
Men dagen kom, og det gikk som det gikk
Uhelbredelig, for alltid, en «ja mann» 

Endring

En er slem og en er snill
En er rolig, en litt vill

En er vanlig, en litt snodig
En er feig, en annen modig

En er pratsom, en er taus
En er gnien, en er raus

En forsiktig, en tar risk
En er hyggelig, en litt striks

Ingen er vel enten eller
Blandingen er det som teller

Litt av ditt og litt av datt
Valgene du selv har tatt

Vil du endre, gjør nå det
Helt ufarlig skal du se

Vennene forsvinner ei
De forandrer også seg …

Seilas

Seilbåten, spør sin kjære venn – Vind
Hvor skal vi seile i dag
Vind trekker pusten, dypt inn
Et realt magadrag

I dag, sa Vind, skal jeg blåse hardt
Lage skumtopper hvite, og bølger som fjell
Skal du seile med meg, må du tåle fart
Holde hodet kaldt, ha tro på deg selv …

Men Vind, hvor drar vi, har du peilet ut retning?
Vi skal sydover denne gang, sa Vind
Hvor lang jeg kan blåse deg, blir rent gjetning
Du får rådføre deg, med kapteinen din

Seilene fyltes, av kraftig vind
Naturkrefter, i skjønn forening
Balsam, både for kropp og sinn
Der ute på havet, ser man livets mening

Seilasen ble frisk og lang den dagen
Vannet, himmelen, alt var blått
Ga seg ikke før de nådde Skagen
Takk for følget, sa Vind, god natt og sov godt

Mulighetenes vindu sto på gløtt

Jeg så noe, de andre ikke så
De snudde seg ikke, det gjorde jeg
Var det smilet, eller dine øyne blå
Burde hatt mot, tatt sjansen, sagt hei …

Jeg så at du så meg, et usikkert smil
Så en sårhet i dine øyne
Men min selvtillit … ja, den lakk som en sil
Vi synte hverandre, men jeg torde ikke høyne

Vi gikk forbi hverandre, en mor og en far
Foreldre til et barn, som aldri ble født
Dette korte øyeblikket, var alt som var
Mulighetens vindu, sto på gløtt

Barnet som ikke ble født, het Christoffer
Eller Christine kanskje, om det var en jente
For min egen usikkerhet, ble jeg et offer
Jeg våget ikke, valgte heller å vente

Jeg ventet og ventet, på et vindu på gløtt
Tenkte stadig på deg, dine øyne, ditt smil
Men årene gikk, og troen gikk trøtt
Gikk alene for alltid, sikkert titusen mil

En sommerforelskelse

Jeg vet du vil komme snart, min kjære
Pulsen øker ved tanken på deg
Blir kortpustet, kjenner begjæret
Uimotståelig er du, og forelsket er jeg

Jeg kler av meg, jeg gjør alltid det
Tiden er inne, bare må ha deg
Jeg hengir meg, lar alt bare skje
Du er lunefull, som meg

To nyforelskede, yre og spent
Slik kjærlighet med oss gjør
Hvert eneste år, er vi to like tent
Kjære Sommer, la oss elske, som aldri før