Eventyr fra Asbjørnsen og Moe:
En jeger gikk engang i skogen; og så møtte han myrsnipen.
– «Kjære vene, skyt ikke mine barn!» sa myrsnipen.
– «Hvem er det som er dine barn da?» spurte jegeren.
– «De vakreste barna som i skogen går, det er mine!» svarte snipen.
– «Jeg får vel ikke skyte dem da,» sa jegeren.
Men da han kom tilbake, hadde han et helt knippe myrsnipeunger i hånden, som han hadde skutt.
– «Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da!» sa snipen.
– «Var disse dine?» spurte jegeren
– «jeg skjøt de styggeste jeg fant jeg.»
– «Å ja, å ja!» svarte snipen, «vet du ikke, at hver synes best om sine barn?»

Det var mine barn det, sa myrsnipa

Jeg ba deg så pent, ikke skyt dem …
Spar de vakreste, sa du – jeg skjøt de stygge …
Det var mine barn det, som aldri kom hjem …
De vil aldri, sitt eget rede få bygge

Jegeren ristet på hodet, og gikk
Myrsnipemammaens tårer trillet
De vakreste barn, er de en selv fikk
Fra skogen hørtes, den tristeste stillhet

(Atle Øi)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *